Franchiseavtaler
Hovedspørsmålet ved franchiseavtaler er hvilke bindinger som påligger franchisetaker og franchisegiver. Alle former for konkurranseklausuler på franchisetakers hånd kan være problematiske. Dette gjelder selv om de er kortvarige.
Prisstyring og binding til en eller flere bestemte leverandører representerer forhold som ka være ulovlige. Områdedeling ved passivt salg, og salg innenfor franchisenettverket kan også lede til problemer. For vertikale (franchise)avtaler (selektiv distribusjon, eksklusiv distribusjon og konkurranseklausuler, mv.) gjelder ett gruppefritak hvor markedsandelen er mindre enn 30 %.
Fellesforetak og joint ventures
Her er det generelt mange ”feller” som kan føre til avtalemessig ugyldighet. Spesielt gjelder dette når partene har vært konkurrenter, er potensielle konkurrenter eller avtaler å ikke konkurrere eller levere varer/tjenester.
Fellesforetak som er i en konkurransesituasjon med selskaper som direkte eller indirekte har tilknytning på eiersiden kan også reise problemstillinger.
Konkurransemyndighetene er særlig bekymret for lysskye samarbeid (’collusion’) utenfor fellesforetaket, reduksjon av konkurransen mellom de samarbeidende partene, samt utestengning av potensielle konkurrenter fra markedet.
Produksjonsavtaler
Klausuler som inneholder elementer av kundedeling, markedsdeling, forbud mot videresalg til bestemte parter, eksklusiv rett til å avta all eller en vesentlig del av produksjonen mv. kan typisk utgjøre konkurransemessige problemer.
Konkurransemyndighetene skiller mellom avtaler som i regelen er konkurransestridig fordi de har et konkurransebegrensende formål (prisregulering, begrensning av produksjon eller kundedeling), og avtaler som må vurderes i forhold til deres effekt.
Avtaler som ikke har som formål å begrense konkurransen går som regel klar konkurransereglene med mindre aktørene har en sterk markedsposisjon.
Eksklusive kjøpsavtaler
En eksklusiv kjøpsavtale er karakterisert av at avtaker utelukkende kjøper en eller flere varer eller tjenester fra en bestemt leverandør. Typiske problemer vil være begrensning i kjøpers adgang til selv å sette sin salgspris, begrensning i kjøpers salgsgruppe/territorium, konkurranseklausuler (særlig når disse fornyes ”automatisk”) og andre innlåsningsmekanismer.
De europeiske konkurransemyndighetene er særlig skeptisk til avtaler som deler opp det europeiske markedet i flere mindre (nasjonale) markeder.
Distribusjonsavtaler
Begrensninger i kjøpers adgang til å fastsette sin salgspris og begrensning i kundegruppe kan være problematisk. Det samme gjelder begrensninger i salg til sluttbrukere, kryssleveranser mellom distributører i selektive distribusjonssystem mv.
Spesialiseringsavtaler
Spesialiseringsavtaler er karakterisert ved at to parter inngår en avtale om at den ene skal yte tjenester eller produsere noe som den annen part selv kunne ha produsert eller levert.
Denne type avtaler kan være gjensidige eller ensidige.
For det tilfelle at avtalepartene har en markedsandel på mer enn 20 % bør det alltid foretas en grundig analyse.
Lisensavtaler
En lisensavtale er en avtale mellom innehaveren av en immateriell rett (patent, knowhow, mv.) om å utnytte rettigheten. Den innebærer en delvis rettighetsoverdragelse. Det kan oppstå konkurranserettslige spørsmål ved en rekke aspekter i slike avtaler – typisk knyttet til eksklusivitet og salgsbegrensninger.
Teknologioverføring
Europaommisjonen har laget egne retningslinjer for teknologioverføringsavtaler (gruppeunntak) gjennom en særskilt forordning. Forordningen omfatter patentlisensavtaler, know-how lisensavtaler, lisensavtaler om opphavsrett til software og blandede lisensavtaler.
Forsknings- og utviklingsavtaler
Forsknings- og utviklingsavtaler er normalt uproblematiske gitt at partene fritt kan utnytte resultatene av samarbeidet. Enhver innskrenkning i partenes handlefrihet i forhold til utnyttelsen er som utgangspunkt ikke heldig og kan være problematisk i forhold til konkurransereglene. For øvrig gjelder det samme her som uttalt i forbindelse med produksjonsavtaler.