Reglene om etablering legger til rette for fri bevegelighet for selvstendig næringsdrivende og juridiske personer som skal utøve økonomisk virksomhet på stabil og vedvarende måte i en annen EØS-stat.
Etableringsretten gjelder i hovedsak for de samme typer økonomisk virksomhet som
tjenestereglene. Etableringsreglene gjelder både der en virksomhet flyttes til en annen stat (primæretablering) og for underavdeling (agentur, filial/forretningssted eller datterselskap) som opprettes i en annen stat (sekundær etablering).
Hvem nyter godt av etableringsfriheten?
For fysiske personer er utgangspunktet at alle som driver varig selvstendig næringsvirksomhet i annen EØS-stat er omfattet av reglene om etableringsfrihet. For selskaper er situasjonen at selskapet for det for det første må være opprettet i samsvar med lovgivningen i det aktuelle landet. For det annet må selskapet ha sitt vedtektsbestemte sete, hovedadministrasjon eller hovedforetak innenfor EØS.
Det er bare rettssubjekter som driver næringsvirksomhet som omfattes av etableringsretten. Dette omfatter i utgangspunktet alle typer næringer. Det gjelder et generelt unntak for virksomhet som medfører utøvelse av offentlig myndighet. Norge har et særlig unntak når det gjelder etablering for utenlandske statsborgere innen fiske eller i selskaper som eier eller driver fiskefartøyer. Island har et tilsvarende unntak som også omfatter fiskeindustrien.
Tilnærming av lovgivningÅ gjennomføre etableringsfrihet innebærer betydelige juridiske utfordringer selv om utgangspunktet er etableringsfrihet for alle selskaper som er etablert i et annet land i EØS i samsvar med lovgivningen der. Grunnen er at næringsvirksomhet er detaljregulert i mange land. Dette gjelder bl.a. i forhold til kvalifikasjonsbevis, konsesjonsordninger, selskaps-, skatte- og forsikringsregler i vertsstaten.