Handel i EØS skal være basert på prinsippet om likebehandling uavhengig av tjenestens nasjonale opprinnelse. En tjenestetilbyder som er lovlig etablert i et EØS-land kan også operere i andre EØS-land. Begrenser i muligheten til å yte en tjeneste må gjelde likt både for innenlandske og utenlandske tjenesteytere. Restriksjoner kan bare aksepteres hvis de vurderes å være nødvendig for å ivareta tvingende allmenne hensyn som ikke kan vernes på en mindre inngripende måte.
Tjenestedirektivet
EU-harmoniseringen av reglene på tjenestesiden gikk lenge svært langsomt, og det var først gjennom vedtakelsen av det såkalte tjenestedirektivet at man fikk en samlet regulering av tjenester.
Tjenestedirektivet har som formål å fjerne restriksjoner på tjenesteyting og sikre retten til etablering for tjenesteytere. Tjenesteytere vil imidlertid måtte forholde seg til de lover og regler som gjelder i hvert enkelt land. Direktivet gjelder i utgangspunktet for alle typer tjenester, men det innholder likevel en rekke unntaksbestemmmelser.
For offentlige tjenester gjelder direktivet kun for tjenester som er konkurranseutsatt. Det betyr at direktivet ikke berører landenes organisering av offentlige tjenester. Tjenester som omfattes av annen EU/EØS-lovgivning er også unntatt. Det gjelder områder som finansielle tjenester, elektronisk kommunikasjon og transporttjenester. I tillegg er det også gitt eksplisitte unntak for helsetjenester, vikarbyråtjenester, audiovisuelle tjenester mv.
Direktivet setter krav til forvaltningsmessig forenkling i medlemslandene. Konkret innebærer det større krav til gjensidig godkjenning av dokumenter, åpenhet om informasjon og krav og mer elektronisk saksbehandling. EØS-landene er pålagt å ha kontaktpunkter hvor man kan få informasjon om regler, søknadsprosedyrer og andre formaliteter. Informasjonen skal foreligge elektronisk.
Mer informasjon
Altinn er kontaktpunktet for tjenestedirektivt i Norge, og oversikten over kontaktpunkter i de ulike land finner man her.