Det finnes tre former for bindende rettsakter i EU: forordninger, direktiver og vedtak.
Hvis EU ønsker nye regler, men ønsker å gi medlemslandene en viss fleksibilitet når det gjelder hvordan gjennomføringen skjer, utarbeider man disse ofte i direktivform. For Norges del blir dette impementert på områder som omfattes av EØS-avtalen (varer, personer, tjenester, kapital, konkurranse, forskning og utvikling, utdanning, sosialpolitikk, miljø, forbrukervern, turisme og kultur mv).
Direktivet beskriver som regel de endelige mål EU ønsker å oppnå. Medlemslandene skal deretter, om nødvendig, tilpasse deres nasjonale lover slik at intensjoner og bestemmelser i direktivet tilfredsstilles. Det er altså opp til det enkelte land å finne en hensiktsmessig metode som passer inn i det eksisterende nasjonale regelverket. Dette fører naturligvis til at landene velger ulike metoder og at det lett kan oppstå forskjellige tolkninger av direktivet og dets formål.
For deg som leser et direktiv kan det derfor være av betydning å vite hvordan det har blitt gjennomført i nasjonal rett i det landet du driver forretning med. Et eksempel: du har lagt inn et tilbud på en fransk offentlig kontrakt. I direktivene om offentlige anskaffelser finner du de kravene som stilles til tildelingsprosedyren. Om du nå mener at du har blitt diskriminert ved tildeling, vil direktivet fortelle deg at dette er ulovlig.
I tillegg pålegges medlemslandene forpliktelsen til å utvikle regelverk som er med på å håndheve direktivenes bestemmelser. Med andre ord skal det utvikles en klageadgang og sanksjoner mot overtredelse. Men hvordan klageadgangen reguleres i det enkelte land overlates til deres myndigheter. Du vil altså måtte lete i det franske regelverk for å finne hvordan du for eksempel konkret kan stoppe kontraktinngåelsen mellom det franske offentlige organet og konkurrenten din.
Som regel vil altså både direktivteksten og de nasjonale regler være av betydning. De nasjonale regler fordi land har anledning til å omsette direktivet i nasjonal rett på ulike måter og direktivet for å kunne kontrollere at en nasjonal lov er i samsvar med det direktivet foreskriver. I tillegg kan et direktiv hjelpe deg å tolke nasjonale lover på en riktig måte.
Hvis det under en rettssak i et land oppstår usikkerhet med hensyn til tolkning av et direktiv, kan den nasjonale domstolen be Europadomstolen om en tolkningsuttalelse. Europadomstolen har på denne måten gjennom årene på sett og viss “utfylt” en del direktiver. Det er altså viktig å være klar over at totalbildet av en rettssituasjon som har røtter i EU/EØS-systemet består av mer enn kun direktivet. Men direktivet er ofte et viktig første steg i å få oversikten.
Vær også klar over at direktiver ofte ikke regulerer et område uttømmende. Til tross for de mange reglene i for eksempel handelsagentdirektivet har de fleste land utfyllende nasjonale regler. I tillegg stiller en del direktiver kun minstekrav slik at et land kan ha strengere regler hvis det ønsker dette. Eksempelvis er det ingenting i veien for at et land har nasjonale offentlige anskaffelsesregler som inneholder en lavere terskelverdi for utlysning av visse kontrakter enn EØS-direktivene foreskriver.
EU-lovgivning finner du i Eur-lex