Valutarestriksjoner

Et grunnleggende spørsmål ved betaling i internasjonal handel er om importlandets valuta er konvertibel (convertible currency). Med dette menes generelt at landets penger kan veksles inn i valuta fra andre land uten restriksjoner.

Valutaer som er støttet av betydelige pengereserver i Sentralbanken og som brukes ved internasjonalt kjøp og salg kalles gjerne "harde valutaer" (hard currencies). Typiske harde valutaer er USD, euro, yen, sveitser franc og britisk pund.

I en del ikke-OECD-land skjer tildelingen av hard valuta i forbindelse med at importlisensen innvilges. Iblant må importlisensen kompletteres med en såkalt overføringstillatelse. Deponering av valuta er også vanlig. Så snart lisenser og tillatelse er innvilget, kan importøren søke om rembursåpning.


Valuta - terminsikring

I internasjonal handel må alltid en av partene akseptere en fremmed valuta som betalingsmiddel. Det innebærer at den ene parten tar en valutarisiko. Den risikoen kan dog overlates til banken gjennom en såkalt terminforretning. Det innebærer at eksportøren på et tidlig tidspunkt fastsetter verdien i NOK av framtidige betalinger i utenlandsk valuta. Eksportøren selger sin eksportvaluta i for eksempel USD til banken på termin. Banken påtar seg da å kjøpe valuta fra eksportøren på et visst tidspunkt, som bestemmes av når betalingen fra kunden beregnes å finne sted, til en viss valutakurs, terminkursen. Terminkursen kan være høyere eller lavere enn dagskursen, avistakursen. Terminkursen gjenspeiler ikke hva banken tror kursen kommer til å være på den framtidige betalingsdagen, men styres i hovedsak av renteforskjellen mellom valutaene.

Terminforretninger kan inngås med banken i forbindelse med at en avtale skal sluttes med en kunde. Den kursen eksportøren får kan anvendes som ordrekurs og prisen regnes om etter denne kursen. På denne måten har kursrisikoen blitt borte og eksportøren vet nøyaktig hvilket beløp i NOK han kommer til å få. Prisen kan forhandles i NOK. Omregning til USD, som i eksempelet over, skal finne sted ved undertegningen av avtalen. Kunden behøver ikke få informasjon om eksportørens terminforretning med banken. Både banken og eksportøren forplikter seg til å oppfylle terminkontrakten. Det betyr at når en terminkontrakt har blitt tegnet med banken må eksportøren levere inn beløpet i utenlandsk valuta den dagen kontrakten angir det selv om det ikke har blitt noe av forretningen.

Valutakonto

Foretak med gjentagende oppgjør i utenlandsk valuta kan velge å åpne en valutakonto i norsk bank for den aktuelle valutaen. Tidspunktet for veksling til kroner for de valutastrømmene som ikke er kurssikret kan da styres. De utenlandske valutaene kan også anvendes for utbetalinger i valuta uten vekslingskostnader.

Valutalån

Ved opplåningsbehov kan et lån tas opp i eksportvalutaen, som såkalt valutalån, med en forfallsdag som faller sammen med betalingsdagen for eksportlikviditeten. Det kan imidlertid oppstå problemer om kunden ikke betaler på forfallsdagen.

Valutarisiko

Den internasjonale valutahandelen mellom bankene resulterer i stadige svingninger i kursene avhengig av tilbudet og etterspørselen etter de ulike valutaene. Politiske beslutninger fører til devalueringer og revalueringer. For at eksportforretningene skal bli mest mulig lønnsomme kreves kunnskaper om valutastyring som den enkelte eksportør ikke alltid har. Valutaspesialistene i bankene arbeider med kursklausuler, valutakonti, valutalån og terminsikring.

Det presiseres at, så sant det lar seg gjøre, bør en eksportør alltid fakturere valuta i kjøpers land eller en annen konvertibel valutasort som godkjennes.