Korrupsjon og internasjonalisering

Ny korrupsjonsindeks
Transparency International (TI) publiserte sin årvisse korrupsjonsindeks onsdag 26. September. Indeksen angir graden av forventet korrupsjon innen offentlig sektor i 180 land. TIs rangering gir enkel og oversiktelig informasjon om korrupsjonsnivået både i nærområdet og i aktuelle marked som ligger geografisk og kulturelt et stykke borte fra Norge. Du nye tallene er lagt inn i hvert enkelt land i Eksporthåndboken forøvrig.

Siden TI lanserte sin første rangering, har New Zealand, Finland og Danmark vekslet om å inneha førsteplassen – det vil si å være de land hvor man minst forventer å støte på korrupsjon i det offentlige. Norge har i alle disse årene vært Nordens ”sorte får”, og ligger i år på en 9. plass, ned en plass fra i fjor. Dette er selvagt ikke godt nok, men man kan merke seg at plasseringen ikke automatisk forteller hele historien. Det ligger en tallscore bak, og den nyanserer bildet noe. Norge har i år en score på 8.7 av 10 mulige, ned fra 8.8 i fjor. Imidlertid har både Danmark og Finland begge hatt 10.0 som score (henholdsvis i 1999 og 2000), mens de for 2007 oppnår 9.4. New Zealand, som i år kan erklæres som ”verdens minst korrupte land”,  har klart å klatre fra tredjeplass i fjor selv om scoren har blitt lavere (fra 9.6 til 9.4). Det er altså en økt forventning om å støte på korrupsjonssituasjoner i det offentlige, men likevel kommer man høyere på TIs liste. I en evig Nordisk kamp kan vi jo trøste oss med at mens vi kun går ned 0.1 poeng fra sist år, går Island tilbake hele 0.4.

Korrupsjonsituasjonen er tankevekkende 
Samling i bunn. Ser man imidlertid litt videre på listen, er det et både alvorlig og tankevekkende bilde som tegnes av korrupsjonssituasjonen i verden. For til tross for at situasjonen i Norge langt fra er ideel, blir den som en barnehage å regne i forhold til en rekke andre områder. Av TIs liste på 180 land har rundt 130 en score på fem eller mindre, noe som gjerne betyr omfattende og vedvarende korrupsjonsproblematikk. Dette gjelder blant annet for samtlige BRIK-land, Brasil, Russland, India og Kina. India, Kina og Brasil ligger alle på delt 72. plass, ned to plasser fra i fjor, og vår nære nabo Russland har siden 2002 falt fra 71. plass til 143. plass i år. Det er riktignok en plass over Nigeria og Angola (og to plasser over Kasakhstan) – men det er bak land som Etiopia, Pakistan og Iran. For å være rettferdig bør det imidlertid legges til at dersom Russland hadde fått et fattig poeng mer i score, hadde de klatret til en hederlig 60. plass. Det er med andre ord trangt om plassen blant de nederste 130 landene.

Ingen enkle løsninger
Korrupsjonsproblemet har ingen enkle løsninger, da ville det vært borte for lengst. Det er enorme summer som skjuler seg i en underverden fritatt for innsyn og kontroll, og med disse summene følger det makt. Ofte er det maktapparatet og myndigheter som tjener mest på at situasjonen er slik den er, dermed er det vanskelig å få til endringer. Eksterne krefter kan sjelden bli mer enn et supplement i endringsprosesser (riktignok et viktig supplement). For å få til forbedringer pleier man gjerne si at det må eksistere en fri presse, en aktiv politisk opposisjon og ikke minst en uavhengig domstol slik at maktapparatene kan stilles ansvarlig. Selv med disse brikkene på plass finnes det få snarveier, og uten dem er det et svært langt lerret å bleke. Så kan jo hver av oss krysse av på kartet for de landene hvor dette ikke eksisterer, og notere seg i margen at man bør være ekstra på vakt der. Et banalt, men illustrerene eksempel er at mens man i Norge betrakter det som en hedersbetegnelse å støtte TIs arbeid, vil den samme støtten i andre land effektivt føre til at man ekskluderer seg selv fra alt som har med forretningsmuligheter å gjøre. Det er, dessverre, ofte der det mest trengs endringer det er vanskeligst å få det til.

Våre utfordringer
Norsk næringsliv er underlagt en streng korrupsjonslovgivning, og straffeloven § 276 gjelder uavkortet i hele verden. Dette betyr blant annet at man i noen tilfeller må vurdere følgende problemstilling: skal man gå inn i et land hvor det er svært høy sannsynlighet for å bli involvert, direkte eller inndirekte, i korrupte transaksjoner, eller skal man la være å løpe den risikoen og holde seg utenfor? Umiddelbart skulle kan man kanskje tro at svaret måtte være at man ikke opererte i land hvor risikoen er høy. Men med bakgrunn i de siste års korrupsjonsindekser kan spørsmålet nesten vris til ”skal vi bare operere i Vest-Europa og være relativt trygge, eller skal vi utsette oss for til dels meget høy risiko men kunne operere med hele verden som marked”. Særlig i et olje- og gass- perspektiv gir svaret nesten seg selv; man må være der ressursene befinner seg i verden. Men alle bør merke seg at de økonomiene som vokser raskest og de markedene som ofte er mest interessante for norsk næringsliv på ingen måte kan sies å være fri for ”forretningstekniske svært store utfordringer”.

Det er en trist øvelse å kryssjekke korrupsjonsindeksen med stater hvor man finner olje og gass. Nettopp fordi oljebransjen er utsatt har anti-korrupsjonsarbeidet vært på dagsordenen lenge her. Det jobbes mye med å få til gode tiltak og etablere klare retningslinjer som skal hjelpe de ansatte i vanskelige situasjoner som kan oppstå.  I de store selskapene gjøres en formidabel innsats med å endre holdninger, drive opplæring og finne nye løsninger på denne type utfordringer. Men ofte tar man tak i de små tingene; det er gjerne diskusjoner rundt hvor mye en middag kan koste, hvor store gaver man kan gi og hvorvidt man har lov å betale en tollfunksjonær et ”ekspedisjonsbegyr”. Når Siemens kanskje har brukt rundt 12,6 milliarder på bestikkelser siden 1995 (Dagens Næringsliv, 28. september 2007 ), forstår man at det er andre arenaer man kanaliserer mesteparten av midlene til. Om man da ikke spiser svært ofte og svært dyrt ute.


Det kan dermed se ut til at man mangler muligheten til å diskutere flere viktige, strukturelle forhold innenfor korrupsjonsproblematikken. Man vet selvfølgelig at de er der – og at det er her de store summene forsvinner – men dette er områder hvor det kan være svært vanskelig for det enkelte selskap å gjøre noe på egenhånd. Det kan dreie seg om systematisk overfaktureringer fra tredjeparter som igjen bruker deler av summen på bestikkelser lengre ute i kjeden (ofte med bistand av skatteparadis). Herunder er også problematikk rundt agenter og mellommenn et tema. I en rekke land må man benytte seg av slike for å ha en mulighet, men det er ikke alltid like enkelt å kontrollere hvordan disse fremmer ditt selskaps interesser. Og som TI påpeker i forbindelse med lanseringen av årets rapport, er det ikke uvanlig at man finner rettsapparat hvor det er faste prislapper knyttet til domsavsigelser – og hva skal man da gjøre om man for eksempel i en rettsak ser at motparten betaler for å vinne fram med sitt syn?
Dette er bare noen forhold som næringslivet alene vanskelig kan ta tak i. For å endre disse må man sannsynligvis få til et samarbeid mellom flere aktører, både på internasjonalt, nasjonalt og bedriftsnivå – og samtidig må det eksistere en vilje til endring i de enkelte land hvor problemene eksisterer. Det er ofte lite et norsk selskap kan gjøre alene, og de fleste norske selskap blir veldig små i disse sammenhengene. Kanskje det hadde vært bedre om man innrømmet at man ikke kan få til alt, i alle fall ikke med en gang, for å ta diskusjonen derfra om hva man kan få til og hvordan man best mulig skal gå videre?


Skrevet 09.2007 av:
Jørgen Hanson
Ansvarlig for etikk- og samfunnsansvar i rådgivningsselskapet Vipe.