Lisensavtaler

Mange bedrifter som ser et internasjonalt marked for sine produkter ønsker av forskjellige grunner ikke en tradisjonell fysisk eksport. Årsakene kan være faktorer som for liten produksjonskapasitet, manglende finansiell styrke eller uvilje til å ta risikoen ved å operere på utemarkeder. Et alternativ vil da kunne være å introdusere produktene sine i et nytt marked ved at produksjonen skjer lokalt. Det gjøres som regel gjennom en lisensiering av produksjonen.

Lisensiering innebærer overføring av know-how, og immaterielle rettigheter som patent og varemerke knyttet til produktene til lisensinnehaveren. Lisensproduksjon reiser en rekke kontraktsmessige problemstillinger som det er nødvendig å regulere i en lisensavtale. 

Betaling
For lisenshaver vil selvsagt spørsmålet om betaling for lisensieringen være sentralt, hvor mye og hvordan kan man få betalt? Det er vanskelig å gi noen generell tommelfingerregel, siden det vil avhenge av faktorer som produktets karakter, konkurranseforhold og forhandlingsstyrke. Ofte vil vederlag beregnes som et større engangsbeløp ved inngåelsen av avtalen i tillegg til en lisensavgift (royalty) basert på senere omsetningstall.

Fordelen ved en slik tilnærming er at lisenshaver dermed er sikret en viss fortjeneste uavhengig av om produktet blir en suksess i det aktuelle markedet. Lisenstaker sitter da i større grad igjen med risikoen. Ulempen er at man må regne med en lavere lisensavgift enn det man kunne oppnådd uten et engangsbeløp, med de konsekvenser det vil få hvis det viser seg at produktet slår godt an. Hvis man er i tvil om produktets salgspotensiale kan en løsning være å inngå en kortvarig kontrakt som kan reforhandles.

Avtalens omfang
Innovasjon Norge får stadig spørsmål om ”det er trygt å inngå lisensavtaler”. Bedriftene viser da ofte til historier de har hørt om piratkopiering og uredelige lisenstakere. Man vil aldri fullt ut kunne gardere seg mot slike farer, men en grundig utarbeidet kontrakt vil være et godt utgangspunkt.  Spesielt viktig er det at avtalens omfang er klart og tydelig definert. Vi tenker da på spørsmål som avtalens geografiske virkeområde, tidsavgrensning av avtalen, underlisensiering, og lisensgivers rett til eventuelt å selge på samme marked som lisenstaker. I tillegg må forhold knyttet til immaterielle rettigheter avklareres. Det kan, selv om det etter hvert har kommet internasjonale regler som mange land har sluttet seg til, by på utfordringer knyttet til ulikheter i nasjonal lovgivning.

Lovgivning og standardavtaler
Lisensavtaler reguleres av mange og ofte kompliserte nasjonale ufravikelige regler, spesielt konkurranseregler. Innenfor EØS vil felles konkurranseregler ha betydning for hvordan en lisensavtale kan og bør utformes. Ulikheter i lovgivning innebærer at det er viktig å skaffe seg oversikt over eventuelle ”spesialiteter” i det land man skal inngå en lisensavtale i. I verste fall kan man ellers komme i en situasjon hvor man inngår en avtale som ikke er fullt ut gyldig på alle punkter.

Det finnes også enkelte internasjonale modell/standardkontrakter som dekker lisensavtaler, f.eks ORGALIMEs ”Modell for an International Technology Licence Agreement”, som finnes i to utgaver. En for avtaler innenfor EU/EØS og en for avtaler med lisenstakere i andre land. Førstnevnte tar hensyn til EU/EØS-konkurranseregler.

Slike standardavtaler bør ikke brukes ukritisk, men kan likevel gi god veiledning og fungere som en sjekkliste for å se om man har vurdert de temaer som bør vurderes i forbindelse med en lisensavtale.


Skrevet 11.2006 av:
Magnar Ødelien
Seniorrådgiver