• EN
  • Logg inn
  • Vanskeligere tider for trege betalere?

    Trege betalere er vel noe som alle næringsdrivende har erfaring med. Problemet oppleves av mange som ekstra vanskelig å håndtere når det dreier seg om kunder i utlandet.

    Betalingsviljen varierer nok ganske mye fra land til land, og ofte opplever man at kundene viser til lite dokumentert praksis på hva som er vanlig i deres hjemland. Man kan da lett la seg forlede til å gå med på betingelser som er lite gunstige. Hvis avtalen man har i tillegg er uklar på betalingsbetingelsene, så kan risikoen føles ubehagelig.

    Internasjonale undersøkelser viser generelt for Europas del at forventet betalingstid øker betraktelig jo lenger sør og øst du befinner deg. Det betyr på ingen måte at alle kunder der er dårlige betalere, men man møter oftere en kultur hvor man tøyer betalingstiden. Ikke så merkelig kanskje. Hvis man klarer å presse kredittiden i fra 30 dager til 90 dager, så har det selvsagt en hyggelig effekt på likviditeten, hvis du er kunden vel og merke. Som selger derimot, er effekten naturlig nok den motsatte.

    For å bedre situasjonen for fordringshavere vedtok EU allerede i 2000 et direktiv om forsinket betaling, det såkalte «late payment-direktivet». Effektene av direktivet har vært omdiskutert, og Europakommisjonen så etter hvert behovet for en revisjon av reglene. Denne kom på plass tidlig i 2011, og trådde i kraft nå i vinter. Direktivet er en del av EØS-avtalen, og har i Norge blitt gjennomført ved en endring i Forsinkelsesrenteloven og Inkassoforskriften.

    Helt konkret innebærer reglene at det innføres en generell 30 dagers betalingsfrist som vil være gjeldende med mindre partene eksplisitt har avtalt noe annet i kontrakten. Verdt å merke seg i den forbindelse er at avtaler på mer enn 60 dager som hovedregel vil bli betraktet som urimelige. Reglene gjelder i utgangspunktet også for fordringer relatert til offentlige virksomheter, men det er der visse unntaksmuligheter som medlemslandene kan benytte seg av, f.eks. for helseinstitusjoner.

    Hva er så konsekvensene av at reglene ikke overholdes? Jo, som selger vil man da ha rett til forsinkelsesrenter. For land innenfor Euro-sonene vil nivået være renten fastsatt av den Europeiske Sentralbank, med et tillegg på minst 8 %. For land utenfor, bl.a. Norge, vil nivået kalkuleres på grunnlag av rentene fastsatt av de nasjonale sentralbankene. Også her skal det legges minst 8 % på toppen av dette. I tillegg skal også kostnadene knyttet til inndrivingen av pengene kompenseres. Enkelte unntak finnes. Man kan f.eks. i utgangspunktet ikke kreve renter på fordringer som er en del av en konkursbehandling.

    Direktivet er et såkalt minimumsdirektiv, hvilket gir medlemslandene mulighet til å ha enda strengere regler. Det betyr at nivåer på rentene kan variere noe i fra land til land, men aldri være lavere enn det som er nevnt ovenfor.

    Reglene løser nok ikke alle problemer rundt for sen betaling, og gode bestemmelser i kontrakter er fortsatt av stor viktighet. En mulighet er imidlertid å eksplisitt vise til direktivet i kontraktene. Det vil da rydde unna enhver tvil om hvordan partene har regulert spørsmålet.

    Først publisert 04.2013.