• EN
  • Logg inn
  • Betalingsbetingelser

    Pris

    Det er gjerne her hoved slaget står under kontraktsforhandlingene. Foruten den strategiske vurderingen av hvilken pris markedet kan ta, er det under prissetting viktig å ikke glemme forhold som produktets egenart og med hvilken grad av presisjon det er mulig å angi:

    • Mengde/antal
    • Kostnadene knyttet til å oppfylle en avtalt leveringsforpliktelse
    • Tidshorisonten for leveranser og utsiktene til inflasjon i kjøperlandet (er prisjusteringsklausul ønskelig og mulig?)
    • Prisen på varer og tjenester samlet, som «pakkepris»

    I tilfeller der salgsprisen avhenger av andre faktorer er det viktig at disse listes opp, samt deres forhold til «basisprisen». Der er viktig at prisene presiseres:

    • I valutaen som er valgt
    • I en valuta som kan omsettes fritt
    • uten innførselstoll og avgifter (med mindre leveringsbetingelsene er DDP)

    Morarenter

    Morarenter, som også kalles forsinkelses- eller strafferente, er ment som en kompensasjon til selger ved forsinket betaling. I et forsøk på å redusere sene betalinger, har EU vedtatt "Late Payment Directive" (direktiv 2011/7/EU) som et minimumskrav for fastsettelse av betalingsfrist. Direktivet gjelder også for Norge som EØS medlem. I EU ser man alvorlig på forsinket betaling.

    Her er 30 dagers betaling satt som norm mellom bedrifter, men med en mulighet til å bli enige om opptil 60 dagers betalingsfrist. Direktivet gir anledning til å bruke en morarente ved forsinket betaling som ligger åtte prosent over referanserenten fastsatt av EU's sentralbank eller tilsvarende sats fastsatt av medlemsstatenes sentralbank hvis landets valuta ikke er Euro.

    Det er viktig at krav om morarente kommer med i salgskontrakten og gjerne også gjentas i ordrebekreftelsen og på handelsfakturaen. Dersom ikke kravet er skriftlig fastsatt og gjensidig bekreftet i kontrakten, har man senere en dårligere stilling i rentekravet. Selv om morarente i dag er et anerkjent virkemiddel i mange land, vær klar over at:

    • Maksimal tillatt morarente i det aktuelle markedet må sjekkes, da rentesatsen varierer betydelig fra land til land. I en del land er maksimumsrente fastsatt ved lov.
    • I enkelte land, særlig muslimske, kan ikke morarente brukes.
    • I enkelte land er det ikke praksis å bruke morarente i næringslivet, f.eks. visse asiatiske land.

    Eiendomsrettsforbehold

    Ved salg til enkelte land er det en mulig å legge inn formuleringen «the goods shall remain the property of the seller until complete payment of the price». Har du med en slik formulering kan du i teorien kreve varene returnert eller beslaglagt dersom kjøper ikke betaler, dvs. en form av betalingssikring.

    Problemet med eiendomsrettsforbehold, på engelsk «retention of title», er at lovgivningen på dette området varierer fra land til land. Dette betyr at eiendomsrettsforbehold ikke er gyldig, og derfor ikke vil ha noen funksjon i noen land. I blant stilles det dessuten krav om at denne rettigheten må være registrert i et offentlig register.

    Dertil er noen produkter integrert i andre produkter på en slik måte at en bestemmelse om eiendomsrettsforbehold blir verdiløs.

    Du bør derfor vite om du i praksis har noe å slå i bordet med i vedkommendes land, og i forhold til den aktuelle varen, for at eiendomsrettsforbehold skal kunne fungere som en form for betalingssikring.

    Du kan finne informasjon om eiendomsrettsforbehold gjelder i ditt marked på landinformasjon under betalingsforhold.

    Beskyttelse av immaterielle rettigheter

    Ved salg, ikke minst over landegrenser, er det alltid en fare for at kjøper stjeler:

    • Produktideen
    • Varemerket
    • Designet
    • Tegninger og prototyper

    En formulering som «the seller shall remain the exclusive owner of any intellectual or industrial property right relating to the goods» er nødvendig, spesielt om man har muligheter og midler for å følge opp brudd på denne bestemmelsen i praksis. Formuleringen er hentet fra ICCs direkte salgskontrakt.

    Myndighetene i importlandet

    I utgangspunktet er næringsdrivende vant til å kunne avtale det de vil, med mindre man avtaler åpenbart ulovlige ting (under-/overprising av varer, bevisst villedende merking, markedsføring og liknende).

    Før kontraktsinngåelse er det likevel viktig å sjekke at avtalen ikke strider mot lov og rett i kjøperlandet, for eksempel mht.:

    • Konkurranselovgivning
    • Bestemmelser om helse, sikkerhet og miljø
    • Restriksjoner knyttet til farlig gods
    • Nasjonale standarder
    • Krav til merking
    • Krav til forhåndsinspeksjon av varer
    • Andre importrestriksjoner

    I visse tilfeller kan det være et poeng å ha med «blidgjørende formuleringer» i kontrakten som for eksempel «produktene i denne kontrakten er i samsvar med nasjonal standard XYZ». Det er jo tross alt meningen at varene skal være lovlig å bruke eller omsette i kjøperlandet.

    Myndighetene i eksportlandet

    Generelt sett kan de fleste varer og tjenester utføres fra Norge til de fleste kjøpere i de fleste land i verden uten restriksjoner. Men visse varer, teknologier og tjenester til visse kjøpere og gitte land er underlagt eksportrestriksjoner. Ofte håndteres disse restriksjonene relativt enkelt ved at selger på forhånd har fått innvilget nødvendig lisens fra Utenriksdepartementet eller annen offentlig myndighet. Men for militære kjøpere, ved salg til land med FN-sanksjoner og der det er krig eller borgerkrig er det ikke opplagt at myndighetene vil si ja. I slike spesielle situasjoner kan en formulering i kontrakten om at oppfyllelsen av denne er betinget av godkjenning fra norsk myndighet X eller Y være på sin plass.