Mekanismer for konfliktløsning

I en del forretningskulturer ser man dessuten på salg og kjøp som et vedvarende forhandlingsspill i mye større grad enn vi er vant til. En kontrakt uten mekanismer for å håndtere konflikter utgjør i seg selv en risiko og det spesielt ved eksportsalg.

Det er derfor viktig for eksportøren både å ha mot og kunnskap til å etablere kjøreregler for å løse konflikter. I internasjonal handel finnes mange former for konfliktløsning. Listen under er ikke ment å være fullstendig, men tar opp de vanligste mekanismene.

Forsinket leveranse, varenes kvalitet eller kvantitet

Dette er vanlige protestårsaker fra kjøpers side og tjener gjerne som begrunnelse for manglende, utsatt eller ingen betaling, eller krav om økonomisk kompensasjon.

Har partene gjort hjemmeleksen sin i form av en godt spesifisert kontrakt, vil en ofte ved å lese kontrakten og tilhørende bestemmelser, for eksempel Incoterms 2020, kunne sortere ut om det har skjedd et kontraktsbrudd eller ikke.

De standardkontrakter vi viser til nedenfor har for eksempel bestemmelser som regulerer forsinket leveranse, varenes kvalitet/kvantitet gjennom dagbøter, prisavslag, krav om nye leveranser mot selgeren, og så videre.

Hva som er en rimelig erstatning ved forsinkede leveranser, manglende kvalitet og kvantitet kan alltid diskuteres. Om fordelingsnøklene er rettferdige er likevel ofte av mindre betydning enn at erstatningene begrenses, automatiseres og avgrenses økonomisk og tidsmessig. Derved kan partene fortsette med nye forretninger, med hverandre eller andre.

Man bør ikke akseptere formuleringer om «total erstatning» i internasjonale kontraktsforhandlinger i dag, selv om kjøper er stor og sterk.

Force majeure-bestemmelser

Force majeure betyr løselig oversatt "tvungne omstendigheter". Dette er med andre ord begivenheter:

• Utenfor partenes kontroll
• Partene med rimelighet ikke kunne ha forventet å ta hensyn til
• Med virkninger partene ikke med rimelighet kunne ha unngått

Orkaner, generalstreiker, importrestriksjoner, hyperinflasjon, statskupp, borgerkriger og så videre er begivenheter som kan sette både selger og kjøper ut av spill. Slike hendelser kan bli alvor – også for din bedrift.

Force majeure-begivenheter omfatter helt klart flere forhold enn det som forbindes med land- og sikkerhetsrisiko. Men det er viktig å være forberedt på at force majeure ofte blir påberopt ved hendelser som er utslag av land- og sikkerhetsrisiko.

Når det gjelder force majeure-situasjoner er det utvilsomt en fordel å ha klare kontrakts formuleringer å falle tilbake på. I de standardkontrakter vi viser til nedenfor er force majeure-klausuler en del av kontrakten. Det kan nevnes at i britisk-amerikansk rett foretrekker man å snakke om «Acts of God» snarere enn force majeure. «Acts of God» omfatter imidlertid atskillig færre begivenheter enn en force majeure-klausul.

Oppsigelse av kontrakten

Det er viktig å ha en utvei av kontraktsforholdet enten kontraktsforholdet har blitt vanskelig på grunn av:

• Forsinkede leveranser
• Manglende kvalitet
• Manglende kvantitet
• Manglende eller forsinket betaling
• Force majeure-situasjon eller andre forhold

En formulering om at selger eller kjøper kan si opp kontrakten på et nærmere angitt grunnlag og innen en gitt tidsfrist kan derfor være på sin plass. En slik bestemmelse gjør det lettere å komme ut av et kontraktsforhold som den ene eller begge parter ikke lenger ser seg tjent med.

Lovvalg

Dette er en av det viktigste klausulene i en avtale, siden hvilket lands lov som skal regulere avtalen får betydning på hele avtalen. Dessverre er det en klausul som kommer langt ned i kontrakten og derfor kanskje ikke den klausul man forhandler først.

For en norsk eksportør kan det være ønskelig å velge norsk rett. Tilsvarende kan det være ønskelig for en tyrkisk kjøper å velge tyrkisk rett. Mange ser på lovvalg som et rent spørsmål om markedsmakt. Det kan også være tilfellet. Problemet er da at man avskjærer alternative løsninger, som begge parter godt kan leve med.

I eksempelet over kan kunnskap om at tyrkisk kontraktsrett langt på vei er avskrift av tilsvarende sveitsisk, og derfor europeisk lovgivning, være til hjelp. Kanskje sveitsisk kontraktsrett i dette tilfellet ville være et tjenlig kompromiss for begge parter.

En rekke kontrakter i dag baseres også på FNs internasjonale konvensjon om varesalg – Convention on Contracts for the International Sale of Goods (CISG). Dette kan være et bra utgangspunkt, så lenge en er klar over at CISG-prinsippene i praksis må suppleres med nasjonale lovbestemmelser.

Konvensjonen, som er utformet som en internasjonal kjøpslov, inneholder kjøpsrettslige regler som en kjøper og selger kan anvende i kontrakten. Konvensjonen gjelder imidlertid ikke forbrukerkjøp og heller ikke kjøp av tjenester og fast eiendom. Vær oppmerksom på at CISG avviker noe fra enkelte lands kjøpsrett. Det vil derfor fortsatt være anbefalt å sjekke hvilke rettssystem som er gjeldende i kjøpers land. I tillegg kan det være lurt å velge et nøytralt sted for tvisteløsninger.

Fordelen med konvensjonen er at den er oversatt til seks forskjellige språk, og partene har da et felles lovverk som de kan benytte på det språket de kjenner best. Fullstendig liste over land som har ratifisert konvensjonen finner du på FNs nettsider.

Sted for tvisteløsning

Mange eksportører har gjennom årene opplevd forskjellen mellom å ha rett og å få rett. I mange land er rettsapparatet ikke bare ineffektivt, men dessverre også partisk og i verste fall korrupt. Det gjelder ofte i utviklingsland og i en del tidligere kommunistland.

Igjen er det kanskje ikke slik at du får gjennomslag for Oslo eller Bergen som sted for tvisteløsningen. Men Stockholm, Paris eller London vil likevel normalt være langt bedre steder å bringe sin tvist inn for løsning enn Moskva eller New Dehli.

Følgene av lovvalg og sted for tvisteløsning henger nært sammen med formen for tvisteløsning.

Tvisteløsning via tredjepart / voldgift

Det finnes en rekke former for tvisteløsninger det er mulig å ty til når det oppstår uenighet mellom selger og kjøper. Enklest er det selvsagt når partene kan bli enige før man må gå til domstol.

Et alternativ til vanlig prosedyre i domstol er voldgift ("arbitration" på engelsk). Voldgift betyr at partene overlater avgjørelsen av en tvist til en privat domstol som består av dommere de selv har valgt.

Det er flere forskjeller fra en vanlig domstol. Voldgift er raskere, ettersom det bare er en instans (man kan ikke anke voldgiftsdommen). Man får konfidensialitet, ettersom prosedyren er hemmelig. Voldgiftsmennene har også ekspertise, og det er enklere å få fullbyrdelse i flere land. En voldgiftsprosedyre er imidlertid dyrere enn vanlig domstolsbehandling. Partene må, i tillegg til sine advokatkostnader, betale også voldgiftsmennene.

Spesielt hvis det dreier seg om en større kontraktssum kan bruk av voldgift være fornuftig for å løse tvisten diskret, forholdsvis raskt og en gang for alle.

For norske eksportører er bruk av vanlig domstolsbehandling vanligst innen EØS-området. Men også her kan en domstolsbehandling være tidkrevende og usikker. Dette både fordi forretningstvister ofte havner bakerst i domstolskøen, og fordi kompetansen på forretningsjus hos lokale dommere ikke alltid er like god.

Det er viktig at en klausul om voldgift finnes allerede i salgskontrakten. Det finnes to alternativer ved valg av voldgift – institusjonell voldgift og ad hoc voldgift. Ved ad hoc voldgift etablerer partene selv voldgiftsretten. Har man valgt såkalt «institusjonell voldgift» vil voldgiftsprosessen settes i gang mer automatisk enn ved en ad hoc voldgift. Ulempen er at førstnevnte form er klart dyrere.

Partene kan også ha laget en opptrappingsplan i kontrakten med megling før voldgift.