• EN
  • Logg inn
  • Den norske eksportutfordringen

     Unsplash
    Unsplash

    Norsk eksport skal mer enn fordobles innen 2040 - det er litt av en utfordring!

    Som for de fleste land, er det ikke rasjonelt for Norge å produsere alle varer vi ønsker oss selv. Når vi deltar i den internasjonale arbeidsdelingen, blir tilgangen på varer og tjenester mye bedre for hele befolkningen. Vi importerer mange av varene vi ønsker oss, både investeringsvarer og forbruksvarer, til privat og offentlig sektor. Kjøretøy og elektronikk, klær og medisiner, mat og maskiner står på den lange listen av importvarer. Vi importerer også en del tjenester. Importen finansieres hovedsaklig av to kilder: Eksport og avkastning på oljefondet.

    Staten eier oljefodet, og avkastningen brukes over statsbudsjettet. Likevel må disse pengene til syvende og sist brukes på import. Enten det er statlige ansatte som kjøper klær fra Vietnam, pensjonister som reiser til Spania eller et anleggsfirma med oppdrag fra Statens vegvesen som kjøper gravemaskin: I det realøkonomiske bokholderi må pengene fra oljefondet brukes til import.

    På starten av 2000-tallet skjedde en dreining i norsk næringsstruktur og eksport. En allerede ganske stor oljesektor vokste betydelig. Dette skjedde samtidig som norsk produksjon av olje og gass, målt i antall fat, falt. Fra 2000 til 2013 falt produksjonen av olje hvert eneste år, med til sammen 55 prosent. En økende gassproduksjon kompenserte bare for deler av fallet. Samtidig brukte Norge stadig mer ressurser på å hente ut oljen og gasen. Stadig mer av norsk industriell kapasitet ble rettet mot å levere til oljesektoren. På grunn av prisutviklingen på olje ble det i Norge mer rasjonelt å levere til oljesektoren. I andre vestlige industriland kunne det være mest rasjonelt å produsere biler, mobiltelefoner eller medisinsk utstyr.

    Slik har oljesektoren utkonkurrert andre potensielle norske eksportnæringer. Dette er resultatet av at rasjonelle aktører i ulike markeder har tilpasset seg priser og etterspørsel. Tidlig på 2000-tallet antok for eksempel Finansdepartementet at aktiviteten i norsk oljesektor hadde passert toppen. Denne uforutsette økningen i oljeprisen økte lønnsomheten i oljeselskapene, som da etterspurte mer varer og tjenester for å øke produksjonen.

    En kraftig eksportøkning fra fremvoksende økonomier, i første rekke Kina, har ført til at alle vestlige land har tapt markedsandeler i verdens eksportmarkeder. Ekspansjonen i oljesektoren har forsterket dette for Norge. Det er imidlertid ikke Norges markedsandeler som finansierer norsk import, men eksportinntektene målt i utenlandsk valuta. Og eksportinntektene har vært gode. Selv om Norge har kommet dårlig ut på internasjonale sammenligninger over utvikling i eksportvolum, har vi i samme periode bygget opp oljefondet, som vil gi landet tilgang til import i flere generasjoner.

    SSBs fremskrivinger

    Vårt fremtidige eksportbehov beregnes med utgangspunkt i fremtidige importbehov, hensyntatt oljefondet. Avkastningen fra fondet finansierer nå om lag 25 prosent av importbehovet. Det antas at fondets vekst fremover blir beskjeden. Fondets relative bidrag vil dermed bli gradvis mindre i årene fremover. Fastlandseksporten må stå for resten av inntektene. Og hvis fondets relative bidrag faller, må fastlandseksportens relative bidrag øke.

    I en rapport fra oktober 2020 anslår Statistisk sentralbyrå at norsk import skal fordobles frem til 2040 målt i løpende priser. Samtidig skal fastlandseksporten stige med 150 prosent, altså mer enn en fordobling. I denne prognosen er det et premiss at norske bedrifter styrker sin kostnadsmessige konkurranseevne, primært gjennom en noe lavere kronekurs.

    Spesielt skal norske bedrifter vinne frem det første tiåret, frem til 2030. Ifølge analysen blir den årlige nominelle veksten i norsk fastlandseksport fra 2020-2030 mer enn 6 prosent per år. Dette er en sterk vekst, selv om den kommer etter et 2020 hvor fastlandseksporten vil falle med mer enn 10 prosent. Hvis dette slår til, vil eksportverdien stige med 90 prosent, altså nesten fordobles, fra 2020 til 2030.

    Norges fastlandseksport, eller total eksport fratrukket olje, gass, skip og bruttofrakter, var snaut 750 milliarder kroner i 2019. SSBs anslag innebærer en nominell vekst i denne eksporten på 6,5 prosent de neste ti årene. Målt i rene penger tilsvarer dette en årlig eksportvekst i størrelsesorden 50 milliarder kroner årlig, dog etter et fall på 100 milliarder kroner fra 2019-2020.

    Dersom denne prognosen materialiserer seg, vil veksten alene tilsvare over 400 milliarder kroner i «nye» årlige eksportinntekter mellom 2019 og 2030. Det tilsvarer mer enn dagens normalavkastning fra oljefondet.

    Eksportutfordringen er stor

    Norge har en stor utfordring i å øke fastlandseksporten. Økningen frem til 2030 tilsvarer mer enn all tradisjonell eksport av varer i 2019. Utfordringen er så stor at selv en kraftig økning i olje- eller gassprisene eller nye store petroleumsfunn ikke vil endre det overordnete bildet.

    SSB går i liten grad inn på hvem som skal eksportere, eller hvilke næringer som vil stå for disse inntektene. Analysene deres er bygget opp ved å studere historiske sammenhenger mellom viktige makroøkonomiske størrelser.

    Nå går oljeeventyret etter alt å dømme mot slutten. Oljeselskapenes etterspørsel mot norsk industri hadde allerede før koronakrisen falt raskere enn det var anslått for fem år siden. Og leverandørindustriens leveranser ut av Norge vil nok også gå ned. Siden lønnsomheten i denne sektoren har vært svært høy i mange år, har den også tiltrukket seg mye teknologisk høykompetent og kommersielt innstilt arbeidskraft. Sektoren har allerede krympet en god del, og ytterligere nedskalering vil føre til at Norges humankapital kanaliseres til andre næringsveier.

    Eksportøkningen forutsetter dermed en stor innsats av både gamle og nye eksportbedrifter. Nye eksportinntekter vil komme fra eksisterende bedrifter og næringer. Oppdrettsnæringen kan utvide. Metallindustrien innoverer kontinuerlig. Og reiselivet kan finne nye markeder.

    Men det trengs også nye eksportnæringer og nye eksportmarkeder. Ut fra historien er det all grunn til å være optimistisk. Noen må imidlertid gjøre det. Norske bedrifter må levere konkrete produkter og selge til konkrete kunder for at SSBs prognoser skal slå til.