Podkast 2026

Tekstversjonen kommer så snart som mulig.

Gjest: Ketil Olsen, administrerende direktør for Andøya Space
Fra Innovasjon Norge: Administrerende direktør Håkon Haugli og
Programleder Kjetil Svorkmo Bergmann

Programleder: Han har en militær karriere på 40 år bak seg og leder nå Andøya Space. Ketil Olsen representerer flerbruk eller dual-use i praksis. Men hvorfor skal Norge være en romfartsnasjon? Kan vi hevde oss mot de store landene med mye mer ressurser? Og blir det lønnsom forretning av å skyte ting ut i verdensrommet? Håkon Haugli og jeg, Kjetil Svorkmo Bergmann forsøker å løfte blikket mot det store rommet, sammen med Ketil Olsen fra et Arendal, der årets uke er godt i gang.

Velkommen til Innopodden, Ketil Olsen.

Olsen: Tusen takk - og takk for invitasjonen - det å få lov til å snakke om det som nesten betyr mest i hele verden, det er vi alltid klar for. Så jeg setter veldig pris på det.

Programleder: Ja, det er hyggelig at du er med oss, og nå er vi jo som jeg nevnte på Arendalsuka. Hva gjør du her? Hva er målet ditt med å være her?

Olsen: Vi har … jeg har vært her tidligere mens jeg var militær, men i de siste årene så har Andøya Space hatt en voldsom oppbygging. Vi har faktisk ikke valgt å prioritere det. Og så kom vi vel til erkjennelsen i fjor at dette kan ikke fortsette lenger. Alle er jo på Arendalsuka. Der må også space være. I fjor var det ett space-arrangement på Andøya… nei, unnskyld på … i Arendal, på en en dag. I år, så er det sju romarrangement, så du ser hvordan den interessen genereres. Og der hvor man snakker om rom, der skal Andøya Space være. Vi er en av kjernebedriftene i det som Norge kan levere næringslivsmessig. Vi står for både Innovasjon, teknologi, tjenester, støtte og alt det som skal til for at romnæringen skal virke i Norge. Så det er helt naturlig for oss å være her.

Programleder: Det er vel egentlig litt samme begrunnelsen som du har for å være her Håkon, at der det snakkes om innovasjon - og det gjør det her også – der skal du være?

Haugli: Og nettopp dette at vi kan ha den type prat vi har nå, har jo stor verdi, altså her møter man masse folk som man ellers har vanskelig for å - eller i hvert fall blir det veldig krevende å få møte med - så vi er jo veldig glad for det. Og ja, det er litt, det er vårt oppdrag også å være til stede og så finne … være på de arenaene hvor det vi holder på med diskuteres. Men Andøya Space, Ketil kan du ikke si litt mer om hva slags organisasjon er det?

Olsen: I 1962, august 1962, faktisk bare noen dager fra nå, så er det 64 år siden altså, siden vi skjøt opp den første raketten i rommet fra Andøya og fra Norge. Det var bare fem år etter at verdens første satellitt Sputnik, ble skutt opp. Den gang startet vi med vitenskapelige raketter, det var et samarbeid mellom NASA, det danske Meteorologisk Institut og Forsvarets forskningsinstitutt fra Norge, så de lette etter å se hvor vi skulle studere nordlyset innenfra, og Andøya er perfekt for det. Og det er det som er Andøyas store force: lokasjon, lokasjon, lokasjon. Når du er ute og ser etter leilighet eller et sted å bo, så er du opptatt av det. Det er vi også når det gjelder tilgang til verdensrommet, så Andøya var perfekt den gang for vitenskapelige raketter. Det er perfekt i dag med tanke på oppskyting av satellitter i bane, i polare baner.

Programleder: Men - med all respekt å melde - det er jo ganske usentralt?

Olsen: Ja og nei. Det er ... Beliggenheten er faktisk veldig viktig i den forstand at det gir oss tilgang på et stort havområde, altså det er det er færre mennesker der det er relativt liten trafikk i luft på land og på sjøen. Vi har et stort område som gjør at når vi skyter opp raketter, så kommer vi ikke i konflikt med andre nasjoner. Vi har fantastisk logistikk på Andøya. Vi har en lufthavn med 2500 meter rullebane. Vi har dypvannskaier, og nå har vi også da en romhavn. Så det til sammen - at vi har 60 års erfaring på Andøya og at vi lever i et av de mest demokratisk stabile delene av verden - gjør at Andøya er perfekt for dette.

Haugli: Er jo et veldig spesielt sted da, jeg har jo vært et par ganger på Andøya, og det er jo den eneste delen av Norge som ikke var under is under den siste istid. Så det ligger liksom en liten sånn utstikker ut, så veldig sentralt i forhold til verdensrommet, da. Og så er det jo har det jo vært olje eller kull? Er det vel altså et lite kullfelt på Andøya, og så har jo Forsvaret vært der i alle år. Kan du ikke si litt om hvordan man kommer dit da for de som ikke har vært der? Hvordan ser det ut - hva, hva slags plass er det Andøya egentlig er?

Olsen: Du kommer til en liten kommune, for øvrig en Robek-kommune, som altså ikke er verdens rikeste, som hadde storhetstiden under Forsvaret på slutten av syttitallet - begynnelsen av åttitallet. 8060 innbyggere var liksom toppen, i dag cirka 4500. Kraftig nedskjæring på forsvarssiden, sliter lite grann med å bygge det økosystemet rundt som vi trenger, og de andre. - Det er jo flere som driver … blir stor virksomhet etter hvert på Andøya, men sliter litt med å få på plass bolig regulering av områder, hvordan skal vi gjøre det attraktivt for bolig- og for bli-lyst? Så Andøya er en er i en veldig brytningsfase, trenger mye støtte og hjelp for å komme i gang, og det tenker jeg at vi er en del av, med å sørge for å være med å støtte det og sørge for at vi også får arbeidstakere til øya.

Haugli: Ja, for dette er jo et veldig viktig tema. Det er jo hvordan rom da, og Andøya skaper verdier og arbeidsplasser. Det er jo kanskje ikke helt sånn intuitivt lett å forstå. Man tenker kanskje at å sende ut en rakett i verdensrommet, det er først og fremst en kostnad. Men det er jo veldig mye mer enn det. Dan du ikke si litt om hvordan … hva slags etableringer blir det av rom? Altså hva slags type næringer har nytte av de dataene da som fanges?

Olsen: Det er jo ikke en kostnad! Det er jo faktisk en konkurransearena. Det er en investering - altså det vi snakker om for næringslivet er å få på plass teknologi, tjenester og infrastruktur, som igjen skaper eksportinntekter. Det skaper sikkerhet rundt Norge, og det skaper Innovasjon. Det og så samle dette på Andøya og klare å lage et økosystem rundt det vi holder på med og de andre holder på med, vil være med på å bygge mer. Vi skal ha raketter, vi skal satellitter vi skal ha testing av disse. Vi skal ha utdanning - som vi også har hos oss, vi har en egen Andøya Space Education - så det er mange sånne, pluss den forsvarsdelen, som jo er veldig viktig. Forsvaret kom på plass en cirka fem-seks år før oss der oppe, og vi har levd sammen med forsvaret etterpå. Det har faktisk en naturlig sammenheng, dual-use-begrepet som du så vidt var inne på, det er med på å skape det grunnlaget for videreutvikling og vekst på Andøya. Men vi trenger også kloke hoder. Vi trenger å få på plass mer innovasjon - det og så kunne samle alle disse på Andøya, i en form for inkubator eller andre ting som kan være med på å bygge opp denne kompetansen for Norge og nasjonalt internasjonalt er faktisk veldig viktig. Hvis vi har 18 nasjonaliteter nå på Andøya, 250 ansatte, ansetter 60-70-80 stykker i år. Jeg håper å få lov til det samme neste år av styret, og da tenker jeg vi må få på plass unge. Vi må få på plass folk med gode ideer, men da må noen være med på å legge til rette for at vi skal lykkes, og der kommer faktisk staten inn i dette fordi dette er et stort løft for Norge. Men her er det return on investment i framtida.

Haugli: Ja, dette bringer oss til det vi samarbeider om, Innovasjon Norge og Andøya Space og for så vidt økosystemet rundt oss, og det er jo handler om flere ting.
Men på … altså på din ønskeliste da, hva står der? Hva trenger dere aller mest?
- Og mens du tenker på det, kan jeg si litt om hva vi har gjort, og det er … vi har jobbet med å få utenlandske aktører til å etablere seg på Andøya, da blant annet et tysk selskap som er der. Vi har selvfølgelig jobbet med entreprenører som jo driver med romdata. Det har vi gjort i mange år også andre steder, og så har vi et tett og godt, synes jeg samspill rundt hele den som liksom ... hva skal jeg si? - distriktspolitiske utfordringen som du har berørt i det du har sagt, altså, vi har blant annet virkemiddelbruk til andre næringsaktører på Andøya, men … og kommunen har også brukt vårt omstillingskommuneprogram, så det er det vi har i foreløpig hatt på menyen. Men utover det Innovasjon Norge gjør da hva hvis det er sånn … topp tre ønsker fra Norge?

Olsen: Jeg ønsker at Innovasjon Norge kan fortsette det gode arbeidet. Dere har hjulpet oss få ting til øya, men vi må få mer til øya rett og slett, fordi at vi trenger mer aktivitet. Det vil gi lys i husene, og det vil gi folk rundt omkring. Nummer to: Vi trenger å få på plass en finansiering av Andøya Spaceport og det grunnlaget som ligger der, for å kunne ekspandere. Vi blir ikke rike noen av oss, og heller ikke Norge på å ha én oppskytingspad, så vi må ha en til eller to til. Vi må utvide den aktiviteten som er der i dag.
Vi har konsesjon for 30 oppskytinger. Isar hadde en i fjor. Vi må få til mer framover, og så må vi samtidig få investeringer i både kompetanseheving – altså, jeg tenker da på realfag rett og slett, som skal være med fordi det vil også rekruttere til oss i framtida, så jeg tenker at vi får den kompetansehevingen, fordi det går ned i hele Norge med søknad til realfagstudiene. Men det er helt essensielt for dette som skal skje i rommet videre framover, så det å få lagt til rette rundt dette med finansiere den grunnforskning eller den grunnbiten på Andøya. Det også legge på, altså hvis vi skal få andre til å investere på Andøya, så er vi nødt til å ha forutsigbarhet. Og med en bedrift som Andøya Space med en omsetting på 500 millioner, så har vi ikke musklene nok til å gjøre det, så staten må legge til rette for det. Det kan de få til gjennom den type satsing. Da skjønner andre at dette er trygt og godt, og vi kan satse på det, og da får vi bygd et helt økosystem rundt det som skjer på Andøya.

Programleder: Du nevnte - eller dere var så vidt inne på - dette med det tyske selskapet, Isar, som jo er en veldig viktig samarbeidspartner for dere. Og jeg må høre litt mer om selve dette med utskytingene, da. For nå har det vært – ja, en rakettutskytning. Den fløy i cirka 30 sekunder den raketten. Og så da de skulle skyte ut det neste, så ble det utsettelse på utsettelse. Er det normalt innenfor det dere holder på med?

Olsen: Len tilbake og nyt det som skjer for dette er en utvikling som er velkjent.
SpaceX lykkes på nummer fire med å komme ut i rommet. Isar har skutt en gang. I fjor, så ble det skutt opp 300 oppskytinger i fra USA, sju fra Europa. Av de syv fra Europa så var det en på europeisk fastland. Det var på Andøya Space. Så det som Isar har gjort der, er å bryte barrierer videre framover. Så det er viktig for oss at folk forstår det. Altså vi er like keene, vi er like interessert i at dette skal gå bra - og Isar kommer til å lykkes. Det er fantastisk kompetanse som ligger i dette selskapet - tyske ingeniører, ikke sant? Og alt det som ligger bak det, sånn at nå får vi til neste oppslutning ganske snart rett rundt hjørnet. Vi har veldig lyst Isar har veldig lyst. Vi tror at vi skal få det til i september så fort som mulig, og så får vi se om de lykkes da, men det er ingen garanti for det. Dette er normalt at det prøves og prøves og prøves. 100 000 deler som vi jobber sammen for første gang og skytes opp i verdensrommet med de belastningene som ligger der. Det er ingen garanti for at det lykkes så, så vi tror og håper, de ligger langt framme. De er lengst framme i Europa. Og vi er lengst framme i Europa. Dette som skal foregå nå er vårt sjette oppskytningsforsøk, så vi har blitt vant til dette. Vi kan faktisk dette. Det er ingen som har gjort det før i Europa, så dette er … vi er banebrytende i Norge. Vi er pionerer på det vi holder på med.

Programleder: Men du blir ikke veldig bekymret av utsettelser og den slags?

Olsen: Nei, jeg blir ikke det, men jeg er jo like utålmodig. Nå må vi lykkes, og nå skal vi få det til, og jeg er like positiv hver gang. Jeg er like entusiastisk. Det kommer til å gå bra.

Haugli: Står du og ser på?

Olsen: Ja, hvis jeg er i landet, så gjør jeg det.

Haugli: Ja. Kjempegøy har du … altså, du har jo en superspennende bakgrunn. Vi kan jo snakke litt om det, men bare sånn nysgjerrighet: har du alltid vært opptatt av verdensrommet?

Olsen: Nei. Jeg har det ikke det!

Haugli: Nei?

Olsen: Nei, for meg så er det sånn … jeg har 40 år i Forsvaret bak meg. Jeg har jobbet i Sjøforsvaret, jeg har jobbet mye i, andre deler av forsvaret og ti år i NATO. Så liksom min bakgrunn derfra har gjort at jeg er interessert i teknologi. Interessert i … har alltid litt dårlig tid, er litt utålmodig. Og så blir man 60 år og så sier Forsvaret takk for seg. Og - den gang var det i hvert fall det, så da måtte jeg ut - fant ut alt for mye energi igjen. Må finne på et eller annet, fikk et jobbtilbud fra Andøya Space, fader … vi skal jo skrive historie på Andøya, hva er dette her for noe? Dette må vi være med på. Kastet meg oppover og har altså da sett på eller vært med på denne oppbyggingen av romhavnen. Men vi driver jo med masse andre ting på Andøya Space også - vitenskapelige raketter, utdanning innen romteknologi, ikke minst forsvarstesting, så det er mye som foregår som jeg synes er kjempespennende. Bredt arbeidsfelt. Når jeg kom i 2020 var vi 100 personer. Nå passerer vi 230 snart, 250, kanskje 300 i løpet av et års sted. Så det er klart at det er voldsomme utfordringer i det som skjer der - kjempespennende.

Haugli: Veldig gøy!

Programleder: Altså romfart, Håkon det er jo Innovasjon i hver minste lille detalj. Hva tenker du om denne satsingen og betydningen for Norge?

Haugli: Altså, det er jo veldig viktig at Norge gjør noen … tar noen større løft, og hvis det er noe jeg uroer meg for, så er det hvor kortsiktig vi tenker rundt litt den type ting. Altså - ikke sant, typisk da hvis noe ikke går akkurat etter planen, så nei, da liksom blir man nervøs da, og så stopper man. Hvis ikke vi i Norge gjør dette, så er det noen andre som gjør det. Og bare for å si noen ord om liksom hva vi ser da - innovasjonspotensiale som kanskje er nyttig. Og jeg har lært dette litt da, men da er det sånn oppstrøm og nedstrøm snakker man om. Oppstrøms-innovasjon, det er all den teknologien som skal til for at man faktisk kommer opp i rommet, og det er masse. Og det er berøringspunkter med med fly … luftfart og med annen høyteknologi. Og så har du nedstrøms, det er liksom dataene som hentes ned fra satellittene. De har kjempepotensial for Innovasjon.

Olsen: Det er der pengene ligger …

Haugli: … det er viktigst. - Og det som … og der har du, ikke sant, både små oppstartsselskaper, men store aktører. Og dette er faktisk et område Norge er helt ledende på gjennom KSAT, altså Kongsberg Satellite Services, som jo har satellitter både på … eller sånne satellittmottak, både på Svalbard og i Nord-Norge. Så dette er noe vi kan i Norge og som … hvor potensialet … og så henger jo dette sammen, ikke sant? Det skal … disse rakettene må skytes ut for at satellitten skal komme i bane, som igjen gjør det mulig å hente ned data. Og så må man ha et økosystem rundt dette som kan gjøre det - entreprenører da - i stand til å bruke og skape verdier av det. Og hele dette er det jo veldig viktig at folk forstår, at politiske beslutningstakere forstår. For hvis ikke, så får man ikke gjort de riktige grepene og … røsker man ut en bit i denne verdikjeden, så risikerer man at hele byggverket eller økosystemet ikke vil fungere. Så jeg er veldig opptatt av å si også fra Innovasjon Norges side at vi er veldig glade for det som skjer på Andøya og har vært veldig opptatt av å være tett på. Særlig vårt kontor i Nordland har – shout-out til dem - de har vært opptatt i dialog med Nordland fylkeskommune og er aktive, og det skal vi selvsagt fortsatt være.

Olsen: Vi har mye god teknologi i Norge. Vi er flinke mennesker. Vi er innovative, men jeg er opptatt av skalerbarhet. Og da trenger vi nettopp Innovasjon Norge. Vi trenger at vi jobber sammen. Vi må se på enten det er Norge, Norden eller for den saks skyld Europa. For dette handler om Europas sikkerhet i framtiden. Det er det vi gjør, det at man kan styre dette selv er jo det som gir Norge trygghet, samtidig som vi tjener penger fordi dette er en konkurransearena, som jeg sa innledningsvis. Så det å få på plass at staten er med og bygger oppunder det, og skape den tryggheten, gjør også at vi får tiltrukket folk og kompetanse til oss. Så jeg tror dette henger nøye sammen Håkon, med det du sier.

Haugli: Ja veldig, og jeg tror det er kan være verdt å nevne også - ikke sant - alle de store eksportnæringene vi har i dag er også resultatet av offentlig-privat samarbeid. Vi har en tendens til å glemme det, da. Altså oljen fant ikke veien opp av Nordsjøen av seg selv, det krevde store offentlige investeringer i utdanning, i forskning og innovasjon til å utvikle det som var nødvendig, ikke minst forutsatte det også et internasjonalt samarbeid. Tilsvarende er det på alle våre andre store eksportnæringer. Det er egentlig den samme resepten nå, og da er vi litt tilbake til – det krever stamina, så krever det åpenhet mot verden og krever kommersiell orientering, og det krever et økosystem som henger sammen og samarbeid på tvers. Så vi tenker dette er veldig … det er gøy det du nevner om inkubator. Kan du ikke si litt om det - bare … nå hopper jeg veldig her, men … for det er jo et verktøy da som vi kan tenke på, skal vi … hvordan skal vi få til det?

Olsen: Det vi har prøvd, vi har etablert noe som heter Newspace North, som er et selskap som da skal være med å tiltrekke seg tankegods og mennesker med interesser og sette de sammen i et i et miljø. Og så har det hatt en litt lang og vanskelig fødsel, men sånn er det jo. Ting tar tid å sette opp, og så har jo … sklir jo hele tiden Isar til høyre også, sånn at disse tingene tar litt tid. Men dette eier vi sammen med Siva, vi eier det sammen med Andøy kommune og Nordland fylkeskommune, så grunnlaget er lagt der for at vi kan bringe andre inn, bringe de sammen og være med på en sånn felles utvikling hvor de treffer likesinnede med gode ideer, men som sammen da skaper et helt økosystem til syvende og sist.

Haugli: Så hvis en ung - hva skal jeg si? - romentreprenør hører på her, er dette et tilbud som vedkommende kan benytte seg av i dag?

Olsen: Det er det. Det gjelder å komme seg inn ... Ta kontakt med meg etterpå, for den saks skyld, finn meg på LinkedIn, så skal jeg skru dette i riktig retning. Men vi er jo opptatt av at noen av oss begynner å bli voksne, så vi trenger nye nerder i bånn. De må vi jo få fylt opp, og de må vi gi muligheten til å utvikle seg framover.

Haugli: Ja, dette er en nasjonal oppgave - å sørge for kontinuerlig påfyll av nerder!

Olsen: Ja, det er det!

Programleder: Romfartsnerder. Du var litt inne på dette med sikkerhet og trygghet. Si litt om hvilken betydning du ser det arbeidet dere gjør har innenfor beredskapen.

Olsen: Vi har gjort oss fullstendig avhengig av satellitter, altså det moderne samfunnet. Vi har flyttet infrastrukturen, den usynlige infrastrukturen opp i rommet. Dersom satellittene skulle falle ut - det tror jeg ikke de gjør alle på engang - men gjør de det, så er det mørkt etter 24 til 48 timer. Det er ikke strøm, det er ikke vann, klokkesynkroniseringen er ute. Du kan ikke bruke kortet ditt til noen ting, så det moderne samfunnet faller fort sammen, hvis ikke vi har satellitter. Ved at vi har oppskytningskapasitet i Norge som vi eier og kan ta vare på, så har Norge et gullkort inne i Europa fordi at vi sammen har nå kontroll på hva vi skal erstatte av tjenester, nemlig med hurtigoppskyting av satellitter i fremtiden, som kan dekke det behovet som samfunnet vårt har. Dette er totalberedskap. Dette er beredskap i det store og det hele. Samtidig så driver vi også våpentesting, driver til rette for trening med alliert øvingsvirksomhet i Norge, som samtidig også er med på å bygge beredskap og forståelse for Norge og problematikken i nordområdene. Og det er jo det en av de tingene som er viktig som Norge er, vi skal prøve å være øyne og ører i nord, og vi skal. Vi skal forstå hva som foregår der oppe, så dette er mye beredskap som ligger i dette.

Haugli: Dette var jo et tema da vi holdt årets Innovasjonstale, hvor du var med. Kan du ikke bare gi oss en kort-kort versjon av hva du sa da?

Olsen: Ja, jeg sa jo mye på kort tid. Ja, nei, dette var jo noen av tingene da, og derfor … jeg tenker at det det går litte grann tilbake til samarbeid. Fordi at vi vi er opptatt av at det kanskje går litt sakte i EU og i ESA og alle disse store, tunge organisasjonene. Tyskerne har skjønt det, så de har sagt «vi setter av 35 milliarder euro fram til 2030 med å sørge for forsvarsrelatert romvirksomhet.» Det ser alle de andre i Europa, så de løper til tyskerne de har. Dette har vi lyst til å være med på. Hva gjør Tyskland? De løper til Norge, de kommer til Andøya. März, Støre, to næringsministere, to forsvarsministre - alle kommer til Andøya for å se på den oppskytingskapasiteten vi har. For det er en flaskehals og kommer til å være det i mange tiår framover, i hele verden.

Programleder: Har dere ingen konkurrenter i dag?

Olsen: Jo da. Det har vi. Konkurrenter, men også samarbeidspartnere. Jeg tenker det er viktig at Europa - skal vi være selvstendig, så må vi skape interoperabilitet. Vi har Esrange i Sverige, som er i ferd med å bygge seg opp. Så har vi SaxaVord på Shetland u. k. som også er i ferd med å bygge seg opp. Og jeg tenker at det er kanskje de tre fremste - sammen med oss, da - er vi tre sammen som egentlig ligger helt i forkant, men også oss et lite hakk foran, for vi har faktisk skutt en gang allerede.

Programleder: Ja, så dere har et lite forsprang på konkurrentene?

Olsen: Det har vi, men first mover advantage varer ikke lenge. Det er derfor jeg - liksom - jeg snakker med Cecilie Myrseth, jeg snakker med Tore O. Sandvik, og snakker med politikerne. Så må vi … the time is now! Vi må dra av gårde, for vi har en unik mulighet til å ligge først i løypa. Og er du først først, så har du hvert fall, da har du i hvert fall en mulighet som er helt unik. Kanskje vi en dag sender folk i opp i rommet fra Norge?

Haugli: Hvertfall målt i antall aktiviteter i Arendal på space, så må vi si at det går i riktig retning. Økt - syvdobling - en kraftig økning i interessen for space generelt. Opplever du at folk forstår nok eller … og hva burde alle vite?

Olsen: Det er derfor jeg jeg reiser rundt, nesten som … og prostituerer meg for å si det -som og reiser rundt og forteller om rom, og forteller om mulighetene som ligger der videre framover. Fordi det er så utrolig viktig at folk forstår betydningen av det. Det vil gi en trygghet på hvordan - hvorfor rommet er viktig for oss. Samtidig så vil det skape interesse. Det er sånn vi får flere folk til å komme til Andøya og til å komme inn i romsektoren i hele Norge. For … du nevnte KSAT, Space Norway, Kongsberg, altså, Eidel - altså vi har mange kjempegode selskaper i Norge, som … men vi jobber litt for spredt. Hvor er team Norway-tanken? Hvem er det som drar oss framover i samme retning? Felles mål - der har vi sikkert arbeid å gjøre i Norge.

Programleder: Men dere jobber sammen med alle de selskapene du nevnte nå, gjør dere ikke det?

Olsen: Vi gjør det, men jeg tenker at her er det rom for å gjøre enda mer sammen.

Haugli: Vi må jo gå inn for landing her etter hvert, men det er veldig gøy å snakke med deg om dette her. Hvis vi ser litt framover i tid da, hvis vi skal gjette, hvordan både liksom kan vi visualisere Andøya Space om - la oss si ti år da? Hvordan … hva tenker du om det? Hvordan ser det ut da, hvis vi greier … hvis vi lykkes?

Olsen: Og så heter det ikke hvis vi lykkes, Håkon, det heter når vi lykkes. For vi kommer til – dette fikser vi dette …

Haugli: Det liker jeg godt.

Olsen: Ti år er langt fram. Ja, hvis du ser ti år tilbake, så så verden veldig annerledes ut. OK, vi har flere oppskytingsmuligheter på Andøya. Vi er i ferd med å etablere en tjeneste som gjør at vi har romoppskyting as a service, altså vi kan tilby rundt … vi drifter alle spaceport-ene i Europa, vi er i stand til å … vi er i ferd med å sette opp en stor oppskytingskapasitet for å kunne skyte mennesker opp i rommet. Fordi hvis vi først etablerer det i Norge, så er det ingen andre i Europa som har den muligheten. Vi kommer til å være helt først, og vi kommer til å være alene, det er jeg helt overbevist om. Så jeg tror at alle disse mulighetene framover gjør at Andøya Space inngår i et stort økosystem som gjelder romnæringen, og som faktisk har blitt den nye oljen i Norge. Fordi det er det potensiale til å bli. 1,8 billiarder (billioner) dollar i omsetning i 2035 er prediksjonen. Da tenker jeg at vi skal ha vår andel av det.

Programleder: Og Innovasjon Norge er med, Håkon?

Haugli: Ja, dette er jo et superinspirerende bilde. Det eneste jeg savner er at det er muligheter for å bli skutt opp. Personlig.

Olsen: Jeg diskuterte det med sønnen min, så sier han «Nå skal vi til mars sammen, Pappa.» Det skal vi ikke sa jeg, det gjør du, så skal jeg ta vare på oss her nede på jorda.

Haugli: Nei da, men for å være seriøs, det er klart, dette er også et veldig viktig oppdrag for mange, men også Innovasjon Norge. Og det er flere ting vi kan bidra med, og så er jo vi på alle måter avhengig av godt samarbeid med andre, vi også. Så er det et veldig inspirerende bilde.

Programleder: Og da, da lander vi der - fortsatt med blikket rettet mot verdensommet. Takk for at du var med oss, Ketil Olsen, og takk til deg, Håkon Haugli. Mitt navn er Kjetil Svorkmo Bergmann, og vi høres igjen i Innopodden.

Tekstversjonen følger når den er klar.

Tekstversjonen følger om kort tid.

Gjest: Kjetil Trædal Thorsen, Snøhetta.

Fra Innovasjon Norge: Administrerende direktør Håkon Haugli og

Programleder Kjetil Svorkmo Bergmann.

Programleder: Først tegnet de biblioteket i Alexandra i Egypt, så har de stått bak prosjekter som minnepaviljongen på Ground Zero i New York, Den norske opera og ballett, en restaurant under vannet, verdens største leseplass i biblioteket i Beijing, de har formet landskap og designet både hyller, lamper og stoler. Snøhetta er en internasjonal merkevare og et av verdens aller fremste arkitektkontorer. Selskapets over 250 medarbeidere går på jobb i kontorer i sju land, og vi møter dem i hovedkvarteret, i et skur på Akershusstranda i Oslo. Kjetil Tredal Thorsen er arkitekt, professor, æresdoktor og grunnlegger av selskapet. Han har invitert Innopodden med Håkon Haugli og meg, Kjetil Svorkmo Bergmann på besøk.

Velkommen til Innopodden, Kjetil Trødal Thorsen ... eller kanskje vi skal si takk for at du inviterte oss? For nå sitter vi i Snøhettas lokaler på Akershusstranda …

Haugli: - Fantastiske lokaler! Kan du ikke si litt om utformingen?

Trædal Thorsen: Jo jo, jeg kan veldig godt det. Dette er jo et gammelt lagerskur fra Havnvesenet. Så det ligger helt ved kaikanten på Vippetangen, som jo er liksom kjent begrep i Oslo. Men det viktigste var å jobbe med Havnvesenet for å få de til å si …, «men det går jo ikke an å ha kontor her,» sant? For de har jo bare sett det med store maskiner og …

Programleder: Ja, de har sett på det som skur.

Trædal Thorsen: - Skur, ja. Og det er et skur. Det er et skur 39. Men ingenting er bedre enn et godt skur! Det er, det er rett og slett beliggenheten, selvsagt - også har vi gjort relativt lite også, holdt det veldig sånn begrensa i oppussingen. Betongsøylene er fra … liksom påmalt av havnearbeiderne fra sin tid, og alt er på en måte ganske rått og røft. Men det er jo beliggenheten her og utsikten ut mot Oslofjorden, og rett sør … og så føle at du er på en måte midt i Oslo, men samtidig så er du liksom på nedsiden av Akershus og på utsiden av Akershus. Så er du - det er litt distanse, og selv om det bare tar fem minutter …

Programleder: Og så er dere nær sjøen?

Trædal Thorsen: Veldig nær sjøen, sant sjøen er jo viktig. Oslofjorden er jo et stort byrom i Oslo, ikke sant? Fordi det ser ut som en innsjø, som har land på alle sider hvor vi er nå. Så du ser ikke rett ut på havet, så det føles veldig intimt. Og så er det jo masse aktivitet på Oslofjorden, så den det det for oss, er det et byrom.

Programleder: Det er en herlig beliggenhet, og det er også et lokale som - når du kommer inn der, så kjenner du at det er fylt av liv. Det skjer masse her?

Haugli: … Og kreativitet vil jeg si, og det er masse planter, og du ser jo med en gang folk her er ... holder på med spennende ting, fordi det er modeller av ulike ting og ulike materialer, og …

Trædal Thorsen: Det er jo denne fine blandingen mellom kaos og orden, sant. Du driver i et kreativt yrke hvor … som er som å jobbe i en redaksjon, nesten. Du har alltid deadline sant, ting går veldig fort. Og så har vi verkstedene bak her, hvor du kan jobbe med tre, vi har store CNC-maskiner, 3D-trykking, laserskjær og alt det som gjør at du kan være ... Du kan holde i ting, og det er ikke bare sånn at det er på en dataskjerm. Men det trykket som ligger i lokalet her, det er å ta og føle på, uten at det blir en sweatshop. Vi er veldig nøye på arbeidstid og håndtering og trivsel, og vi gjør veldig mange ting sammen. Det er veldig sånn felles tilnærming til ting, og det gjør jo at Snøhetta er litt forskjellig fra veldig mange andre, ikke sant? Det, det er ikke styrt av det såkalte arkitekturgeniet. Ikke sant? Det handler veldig mye om å vise tillit og komme tilbake til alle medarbeidere og gi de ansvar. Og med ansvar så vokser tillit. Men da vokser og på en måte evnen hos hver enkelt. Og et fysisk rom som dette skal være med på å tydeliggjøre det, ikke sant? Det skal vise at det er det vi vil. Så når du lager et kontormiljø skal det kontormiljøet fortelle hva du tenker - før du har tenkt det. Men det må på en måte utstråle det du vil, at de folkene som jobber der skal gjøre.

Haugli: Det er jo noe med åpenheten - da vi kom nå for noen minutter siden, så både var det en utenlandsk delegasjon her med potensielle kunder av dere, og så er det jo masse barnetegninger på veggen for dere har 400 skolebarn inne i løpet av noen dager, så den åpne ... det åpne lokalet bærer jo veldig preg av at dette her og er et åpent … og at dere driver med mye forskjellig.

Trædal Thorsen: Ja altså det vi er jo veldig aktive i Den kulturelle skolesekken, i tillegg til at vi jobber med utvidelsen til Sparebankstiftelsen på håndverksløftet, og på og sammen med mindre skoler gjennom stiftelsen vår. Men altså er det noe å skjule, ikke sant? Hva? Hva skal vi skjule? Det måtte være hvis vi sitter i innspurten på en konkurranse, og det kommer de vi konkurrere må komme og så kikke og se hva de har gjort, men. Men vi er jo ikke der, altså alt det vi gjør er på en måte transparent, og det er tilgjengelig enten på nettet eller på andre steder. Så vi viser jo alt det vi gjør, hele tiden, så det er ikke noen grunn til at vi skulle lukke oss inne, og det gjør vi ikke.

Haugli: Vi er jo ... vi tror jo alle nordmenn har et forhold til Snøhetta, og det tror jeg nok er riktig også. Men kanskje ikke et helt oppdatert bilde av hva slags virksomhet dere driver – blant annet med stiftelsen, er jo av ganske ny dato. Men kan du ikke si litt om ... egentlig litt fra starten, da fra selskapets etablering og til hvor dere er nå, og hva som har vært viktig?

Trædal Thorsen: Ja nei, jeg kan godt begynne. Det er jo mange sekvenser her som er viktige, selvsagt i et langt liv. Men blant de tingene som slo oss veldig tidlig ved etableringen av Snøhetta, var jo nettopp dette at vi må lage et kollektiv, og det må være så tverrfaglig som mulig, ikke sant? Sånn at med symbolet Snøhetta, som en slags sånn midtpunkt i alt dette, som et fjell som det går an å klatre opp på fra flere sider, og litt sånn kan du se tverrfaglighet òg, at du bestiger fjellet fra flere sider. Da oppleves fjellet forskjellig, selv om det er samme fjell, …

Haugli: Bra bilde!

Trædal Thorsen: Ja, og det henger litt sammen, dette. Så helt fra begynnelsen av så var det landskap og arkitektur, primært fordi vi mente at særlig i den norske virkeligheten på det tidspunktet, før vi gikk ut og tegnet konkurranser i utlandet, så var det alltid satt av budsjettet til bygg, men aldri til landskap. Så hvis det var litt penger igjen på slutten av et prosjekt, så fikk du plante et tre eller litt gress eller legge en kantstein eller et eller annet. Og vi var ... vi mente at det var ekstremt dårlig holistisk tilnærming til det miljøet vi til enhver tid oppholder oss i. Så vi lagde da en sammenslåing av arkitektur og landskap, og vi inkluderte arkitekturbudsjettet inn i landskapsbiten. Sånn at vi alltid så på totalbudsjettet for det prosjektet, inklusive ute og inne, og det førte jo da selvsagt til at vi fikk utvidet perspektiv på hva arkitektur betyr og hva landskap betyr, så du har påvirkninger for arkitektursiden inn i landskap og for landskapssiden inn i arkitekturen. Så vi kunne aldri ha tegnet et hus som Operahuset uten at vi hadde hatt det samarbeid med landskapsarkitekter over så lang tid. Og så utvidet vi dette tverrfaglige samarbeidet videre inn mot interiør, kunst, design, produkt, relasjoner, urbanisme og forståelsen av en virkelig sånn - hel appelsin, som vi pleide å kalle det for, det mangler ingen båter i den appelsinen; den var hel innenfor de kreative fagene. Og da var påvirkningen - i tillegg til at vi har, kanskje 45 nasjonaliteter – spredt, mange her på skuret, som òg påvirkes eller som òg påvirker prosjektene, både med forskjellig kulturell bakgrunn, alle mulige former for livspreferanser og håndteringen, til hvordan … hvis du er vegetarianer, så får du lov til å leve det livet, hvis du hvis du er på sånn steinalderdiett, så får du lov til det, og ikke sant - det er noe med bredden i tilnærmingen til prosjektene.

Programleder: Var dere aleine om å jobbe på den måten?

Trædal Thorsen: På det tidspunkt, så var det ikke så mange, nei. Det har jo etterhvert nesten blitt normen å jobbe tverrfaglig på den måten, men jeg tror utbyttet som alle ser når de nå driver og utvikler større bredde i faglig forståelse med holistisk perspektiv da, hvis du vil, den er entydig i nesten alle organisasjoner. Nettopp fordi det finnes ingen absolutt sannhet, og det finnes heller ingenting som er absolutt usant på en måte. Og det har jo noe med persepsjonen å gjøre, og hvordan innstillingen er, så du hvis du får en oppgave, den kan løses på en million forskjellige måter, selvsagt, men du må snevre det inn via kunnskap, intuisjon. Det må være tilrettelagt, sånn at folk får lov til å blomstre i det, og så kommer de med det til bordet ut i fra både sitt fagfelt, men òg ut ifra hvordan de er som personer.

Programleder: Også har dere jo bygd selskapet til der dere er i dag da, med 250 ansatte, i hvert fall, på noe sånt som sju forskjellige steder?

Trædal Thorsen: Ja, og dette var jo viktig for oss, sant. Fordi for det første så var jo den første store suksessen var ute. Vi vant jo ingenting i Norge, ikke sant? Det var bare andre plasser, tredjeplasser og innkjøp og sånn ting, så OK, vi hiver oss på den konkurransen om biblioteket i Alexandria. Når vi vant den, så tok det jo tolv år før det huset var ferdig. Så du skal jo ha … vi hadde 30 års-perspektiv når vi startet opp - si ti år med etablering, ti år med konsolidering og ti år med uttelling. Vi klarte ikke helt 30 år, men vi klarte det – tre-fire-og-tredve år cirka til der vi er nå da. Og så måtte vi ekspandere fordi vi vant prosjekter andre steder i verden enn i Norge og i Norden. Og så er det sånn … lenge hadde vi en hit and run-strategi som sa at du vinner et prosjekt, setter opp et midlertidig kontor, og så trekker du deg ut. Det tok nesten tolv år for innså egentlig 100 prosent at langsiktig tilstedeværelse i de markedene hvor du er, det var etterhvert helt avgjørende. Og da etablerte vi i New York når vi vant Ground Zero, vi etablerte i Innsbruck, fordi vi hadde store deler av alperegionen som vårt markedsområde - og jeg hadde jo vært professor i mange år i Innsbruck, på universitetet der. Så det var mange gode folk vi kjente, og det var logisk å fortsette der, gikk videre med Melbourne, Adelaide og Paris Shenzhen, Hong kong, så … og fortsatt så er disse studioene våre ganske tverrfaglige, så vi følges ad på en måte. Og det å bygge enhetlig tillit inn mot de som sitter så spredt på forskjellige tidssoner og på forskjellige steder i verden og jobber med sine prosjekter, ble jo til syvende og sist helt avgjørende. Sånn at - jeg reiser jo over 200 døgn i året, men det er ikke det som gir den endelige uttellingen - den endelige uttellingen blir gitt gjennom de som sitter og jobber på prosjektene der de er. Og da må du bygge internkultur, sånn at kjerneverdien er sikret. Altså du må aldri stille spørsmål ved hva du egentlig vil oppnå, men så må du gi frihet. Og vi er jo ikke typisk stildrevet kontor. Vi jobber kontekstuelt, som det heter, vi jobber ut ifra de forutsetningene som er der hvor prosjektene er. Og så blir prosjektene seende forskjellige ut, så vi er vanskeligere å stilmessig klassifisere enn veldig mange andre.

Programleder: Vi må komme tilbake til det, men jeg har bare lyst til å høre med deg: Nå er det altså noe sånt som 37 år siden dere etablerte selskapet, og når du ser tilbake på alle de prosjektene dere har - og jeg tror vi alle er enige om at dere har vært med på å ha gjennomført en hel masse fantastiske prosjekter - men hva er det som gjør deg aller mest stolt?

Trædal Thorsen: Nei, altså det er jo ingen tvil om at liksom i oppstarten av en karierre med biblioteket Alexandra og Operaen i Oslo, det var de satte noen sånne … Det var som å sette pålen i bakken, ikke sant? Det … da har du etablert - på en måte - både prosjekter som representerer det vi står for, som er leselige i så måte, og samtidig kanskje innovative nok til å endre forståelsen av den typologien av arkitektur. Jeg mener Operaen i Oslo har endret verdens forståelse av hva et operahus kan være. Men du vet det er så vanskelig å gå rundt og være stolt av ting òg … jeg, altså … jeg er ikke noe sånn veldig på den linja der. Det jeg er mest opptatt av nesten til enhver tid, det er de prosjektene vi jobber med akkurat nå. Og de … ikke sant, hele tiden så driver vi også på en måte på - igjennom imaginære forestillinger for en mulig framtid, så forestiller vi oss hva fremtidige minner kunne innebære, hvis du skjønner? Altså ting som enda ikke har skjedd. Du skal prøve å forestille deg hvordan et reaksjons- og minnemønster ville se ut før det er gjort. Og det er en vanvittig interessant øvelse å gjøre i fellesskap med mange, fordi alle bærer minnene på forskjellige måter, så det og så få stolthet inn i det vi gjør ... den oppstår mer gjennom hvordan folk bruker prosjektene. Ikke sant - vi gjerne sier at arkitektur er verdens beste sosiale verktøy, fordi det kan enten stenge deg ute, eller det kan invitere deg inn. Og det som vi er mest stolt av, det er jo da når vi ser hvordan arkitekturen brukes på de stedene hvor den er.

Haugli: Jeg går jo forbi operahuset i Oslo nesten hver dag på vei til og fra jobben, og det er jo … et eksempel på det du sier, er jo hvordan det bygget brukes. Det er jo en møteplass - hele døgnet er det folk oppå bygget. Jeg har gått forbi og det har vært en sel som har ligget - sånn ved sjøkanten der, og det er stadig vekk aktiviteter knyttet til huset som ikke har noe med operaen å gjøre, men folk som gjør andre ting. Når dere starter en sånn prosess, er det … ser dere for dere den type bruk? Er det … liksom det som er prosessen, eller kommer noe tilfeldig også litt sånn «på grunn av …»

Trædal Thorsen: Nei, det er jo et interessant spørsmål, ikke sant? Fordi alle - i kreative prosesser så jobber du veldig ofte mot det som kalles for et aha-øyeblikk, altså hvor alle ting faller på plass etter foregående samtaler, skisser, diagrammer, referanser, ikke sant? Og så begynner du å samle på en mengde løse bilder, som ikke nødvendigvis har med design og uttrykk å gjøre, men som har med funksjon å gjøre. Hva vil du oppnå? Hvordan kan diagrammet se ut? Hva er … hvis du skal åpne et operahus for et større publikum, og du vet at det finnes - mange er skeptiske til å gå inn i lobbyen, hva kan erstatte lobbyen? - Som det som nå etterhvert ble kalt for third space, eller det tredje rommet, som ikke er inne, ikke ute, som er en del av huset og som ikke er en del av huset. Disse gråsonene, tingene i arkitekturen og i prosjekteringen. Så da satte vi sammen - typisk - et team av - tidlig fase - av koreografer, komponister, librettoskrivere, dansere, arkitekter, interiørarkitekter. Og så var det jo sånn at de som ikke var arkitekter, de hadde jo veldig lyst til å gi form med en gang, mens vi som var arkitekter, vi ville holde igjen. Så det var jo samme når vi hadde første boka vår med Kjartan Fløgstad, og han skrev «Hus som vil meg hysa,» så var det hele tida sånn - Kjartan ville gjerne være arkitekt, og jeg vil gjerne være forfatter. Og det som ligger da i en sånn type breddesamarbeid, det er at du etablerer historier om: Hvor vil du at menneskene skal være, og hva skal de oppleve der de er? Og da dukker dette med nærhet til objekter opp. Hvis du kan gå på noe, er du ikke da nærmere enn hvis du bare kan gå under det? Altså hvis du kan sitte på en stol, er du ikke da nærmere stolen enn når du bare ser på den? Når du kan føle og ta på ting er ikke det tilfellet? Så da blir det noen sånne drivere da, og så må du finne og oversette det til prosjektering, modellarbeid. Da må du gå inn og teste ut. Ja, hva hvis en kunne gå på et operatak? Hva ville det gi? Jo, mest sannsynlig så ville det gi et langsiktig eierskap til bygget, - og som kanskje kunne føre til at du fikk nye brukere inn i lobbyen og inn i salen. Og det er jo hypoteser. Selv om vi hadde veldig tro på at den hypotesen stemte, og det har vist seg at ja, du ser det på klesdrakten på en premiere, du ser det på sammensetning av publikum du ser på alder. Så den … det funker å være inkluderende og det funker og i forhold til det du ønsker å si. Så dette aha-øyeblikket, det er et sammensurium av ting som plutselig finner sin nesten spirituelle plass et eller annet sted i rommet sånn.

Programleder: Dere har mye dialog med brukerne og ulike grupper før dere setter i gang arbeidet. Har dere tilsvarende dialog med dem etterpå?

Trædal Thorsen: Ja, vi gjør veldig mye av det som kalles for post occupancy-studier. Vi er jo vi er interessert i arkitekturen, men effekten av arkitekturen er viktigere enn selve arkitekturen. Så vi må måle effekten, vi må se - ble det ... kom det flere besøkende til Operaen? Eller Times Square? Liksom fikk butikkene på begge sider av Times Square og Broadway og diagonalen nedover - fikk de mer omsetning? Ja, det gjorde de. Ble luften reinere? Var det mindre kriminalitet? Hva skjer med folks forståelse? Kommer New Yorks publikum tilbake til Times Square, som var overlessa av turister? Ja, det gjør de. Så vi kan måle i ettertid etter fem år, etter ti, etter femten år og tyve år, så kan vi se effekten av arkitektur og prosjektering som sosialt verktøy. Og hva det egentlig betyr for hver enkelts opplevelse av det stedet de til hver tid og oppholder seg.

Haugli: Ja for det der med sted, det er jo interessant her. Altså fordi en ting er jo Operaen som bygg, men bygget inngår jo i en kontekst, og jeg kan - det mulig jeg drar litt på nå - men det bygget og den jobben Snøhetta har gjort, har på en måte endret Oslo. Vi er en annen by. Altså en ting er - altså det området rundt her - men det gir også en helt annen stolthet. Vi ser i vårt arbeid med reiseliv da, at det kommer helt andre besøkende til Oslo. Oslo scorer veldig høyt på indekser av sånn «coolness» og moderne byliv, som ikke har kommet av seg selv. Så det er sånn, det jeg er ute etter liksom, er hvor stor er sirkelen når dere måler? For det … en ting er jo å måle, liksom … antallet som går inn i operabygget, eller inn i biblioteket i Alexandria? Men hva gjør det med det som er rundt?

Trædal Thorsen: Nja, det er jo fryktelig vanskelig å måle indirekte økonomisk påvirkning. Så det finnes enkelte tall som det går an å få tak i, og så er det andre tall som blir hypotetiske. Men du kan se økt aktivitet, det går det an å måle. Også er det vanskelig å tilskrive det det ene eller det andre, for eksempel i Oslo så kunne det vært - Ja, vi har fått Deichmannske, vi har fått Munchmuseet, vi har fått Nasjonalmuseet, sånn plutselig så er det liksom sånn helheten, og ting som på en eller annen måte begynner å øke den aktiviteten og at det - det er jo mange av disse rådgiverhusene rundt omkring i verden om de heter PwC - eller hva de nå heter - sant de vet at det er økonomisk effekt i andre enden. Men å sette nøyaktige tall på det, det er veldig vanskelig.

Haugli: Men det er vel og godt sånn byutviklings-dokumentasjon på at sånne kulturbygg da, kan snu en utvikling. Altså det mest kjente er vel i Bilbao med Guggenheim, som var et bevisst valg for å snu nedadgående spiraler. Litt sånn kan man tenke om Oslo - selv om ikke vi var i noen nedadgående spiral - så gjorde det noe med byen da, uten tvil. Og det bringer meg egentlig til et spørsmål som er noe vi har snakket om med dere før, er liksom statusen eller forståelsen av verdien av kreative næringer. Altså, hva tenker du om Norge, hvor godt forstår vi verdien? Dette er et ledende spørsmål …

Trædal Thorsen: Men det er helt greit, og vi har jo diskutert det før, sant. Og så er det et spørsmål - det går gjennom hodet mitt akkurat nå, hvor ærlig skal jeg være?

Programleder: Her kan du være helt ærlig.

Haugli: Ja, det bli mellom oss.

Trædal Thorsen: Ja, jeg kan nok det – det er mellom oss! Jeg har jo lenge ment at både i retning av primærindustriene våre - olje, gass, fiskeri og fiske og alle former for ... skipsrederi, håndteringen av havnæringen og så videre, at de er viktige fordi hele vår velstand er på en måte basert på det. Men gjennom at du blir så komfortabel med at de allikevel skaffer deg alle inntektene, så rykker du liksom tre hakk tilbake på alt det andre fordi du er så tilfreds med nøyaktig de næringene, og du vet at her strømmer pengene på uansett. Så du trenger egentlig ikke å gjøre noe annet, og det mener jeg, det er en grov feil. Det mener jeg er en grov feil på lang sikt å ikke være mye mer på kunnskapsindustrien, på kreative industrier, fordi utdanningsnivået vårt i Norge er perfekt tilpasset en slags langsiktig utvikling, ikke sant? Ikke har vi store teknologiselskaper, egentlig så har vi nesten ingen virkelig store kreative, vi har innenfor musikk, litteratur og kulturnæringen generelt sett en god del, veldig viktige enkeltstående tilfeller, men vi har ikke bredde, vi har ikke miljø rundt disse tingene. Og for vår del når vi er spydspiss inn for norsk arkitektur ute, så er jo hele målsetningen med det å skape et miljø som kan ta dette videre, gjøre det bredere, større, sånn at det representerer den norske kunnskaps- og kreative industrien, og for meg så har det blitt satset for lite på det.

Programleder: Hva slags satsing er det du etterlyser da?

Trædal Thorsen: Milliarder, sant. Virkelig fullverdig helhjertet satsing på utdanningsområdene på det som er forskning innenfor kunnskapsindustrien og håndteringen av det. Istedenfor og så dele ut fem kroner her og ti kroner der, altså og sånn som vi driver med det nå, så kommer vi til å tape. Vi kommer på sikt til å tape i posisjoneringen der hvor disse næringene etter hvert har stor betydning, ikke minst i forhold til eksportnæringene.

Haugli: Veldig viktig påminnelse her om at - altså Snøhetta er jo noe så sjeldent da som en bedrift som lykkes på områder hvor vi i hvert fall ikke direkte har noen naturgitte fortrinn i Norge, men kanskje noen kultugitte fortrinn, da. Men hvis vi ser vekk fra det - veldig mye av den verdiskapingen vi ser i Norge, handler om naturressurser som omsettes til verdier gjennom ulike teknologier, da. Mens Snøhetta jo konkurrerer helt åpent med en … hvor som helst i verden kunne en tilsvarende bedrift vært, vært etablert. Men det er samtidig noe veldig Norskt ved Snøhetta. Og de verdiene du snakket om i stad har jo - gjenspeiler jo og Norge. Det er jo - ikke sant bare begrepet Snøhetta som ord - altså det fjellet - er jo et eksempel på det, men kan du ikke si litt mer om det? Hvor norske tenker du? Og det er kanskje ikke det viktigste og mest sentrale her, men hvor like er de verdiene, for eksempel deres kontor i Kina da, og kontorene III Europa?

Trædal Thorsen: Nei, altså alle bærer i seg en stolthet av å være en del av en fellesnordisk og norsk, sosialdemokratisk utvikling. Det tror jeg ligger veldig djupt i bunn. Det har med utdanning å gjøre skolegang, equity fordeling av godene, skattesystemet og håndteringen av tjenester som en velferdsstat til enhver tid skal tilby sine innbyggere, ikke sant? Så det er noen grunnverdier der som ligger som et slags idealer for veldig mange. Og så er vi små nok til å klare å håndtere det, så vi burde jo egentlig bare være fornøyd, men det kan vi ikke være.

Haugli: Nei, det er litt farlig det og, da.

Trædal Thorsen: Veldig farlig sant, men men i håndteringen av det så er … verdigrunnlaget som blant annet Gro Harlem Brundtland var når hun skrev denne rapporten om Our Common Future eller Vår felles framtid, og når grunnlaget for beskrivelsen av bærekraft som ble i FN sine bærekraftsmål i full pakke etterhvert, men som egentlig forenklet ned handler om sosial, miljømessig og økonomisk bærekraft. OK, det er relativt enkelt å beskrive det. Du vet hva det handler om, så må du definere inn i de begrepene hva du egentlig mener. Det som en type grunnlag for en norsk samfunnsutvikling etter krigen og de beslutningene som er tatt politisk med å så sikre seg de inntektene og fordelingen av godene og hvilken ringvirkning de har hatt på lokal industri - og, der ligger det jo langs hele vestlandskysten massevis av små, innovative selskaper som jo henger med i kjølvannet av denne utviklingen - og de er gode, men de forblir små, ikke sant? Det er noe med at ja så har du 100 mann da, og så er du ferdig med det. Ja, da er du fornøyd. Vi trenger noen med enda mer internasjonal slagkraft økonomisk, innovativt, med tiltrekningskraft på de beste hjernene som finnes. Hvis vi ikke har det selv i Norge, altså dette er et større bilde av langsiktig kompleksitet i byggingen av det samfunnet vi vil ha. Grunnlaget er perfekt, ikke sant? Det ... alle ser til Norden og Norge. Alle vil gjerne ha det sånn. Ingen vet helt hva det er og hvorfor det er sånn. Men vi vet det jo på en måte fordi vi har sett det i utvikling. Selv om det kan være vanskelig å sette opp på det av og til, men alle vil gjerne ha denne idealtilstanden, den nirvana eller den utopien som vi nå lever i. Alle vil gjerne ha det, så det er jo et godt utgangspunkt for å spre det gode ord hvis du vil, i prosjektene der ute.

Haugli: Ja. Du har jo vist oss et par bilder ved noen korsveier, som jeg tenker kanskje lytterne kan høre litt om da, som jeg synes sier så mye om hvordan dere tenker i utviklingen av selskapet og kulturen, da. Det ene er jo at dere drar på felles utflukt til Snøhetta - altså fjellet - og så går dere den turen sammen opp da. Og det tenker jeg for folk som kommer fra andre deler av verden må jo være en veldig sterk, både selvfølgelig teambyggende opplevelse og en stor naturopplevelse, og sier veldig mye om Norge. Så var det ene bildet jeg tenkte på det andre er jo den når dere er unge og starter selskapet hvor nettopp denne Our Common Future, den bærekraftsrapporten der dere - jeg husker ikke om det er du eller en av kollegaene - som holder den boken opp da, ikke sant? Dette er vårt veikart, og det er jo ... det er jo veldig flotte bilder som på en utrolig effektfull måte formidler noe om hva slags selskap dere er og vil være, synes jeg. Ja, dette behøver du ikke å kommentere, men det er bare … jeg tenker for de som hører på da, si at liksom hva er Snøhetta? Snøhetta er jo mye mer enn … og eller … grunnen til at Snøhetta er kommersielt vellykket handler jo om at man har - eller dere har lykkes med kulturbygging over tid. Og det er noen overføringsverdier der da, som jeg tror mange bedrifter undervurderer når vi måler bedrifter som vokser da. Hva er det som er størst korrelasjon mellom vekst og hva … hvilken faktor er det som utløser vekst, så er det faktisk vilje til vekst. Altså å ha en strategisk tanke om at vi skal ut i verden. Vi skal og lykkes, og det er en del bedrifter - for mange - som er fornøyde.

Trædal Thorsen: Ja altså, du må, du må ta risiko. Og det å ta risiko er en del av gleden. Fordi det er så ufattelig spennende å få vite om det går eller ikke. Altså det er jo … det kjekkeste i livet er jo når du får noe til, mestringsfølelsen. Det vi gjør når vi oppdrar våre folk til å gå Snøhetta, ikke sant, så er dette en slags nordisk forståelse av relasjon til landskap, og det å gå tur, og hjelpe hverandre over elva og passe på at den som går sist liksom blir ventet på, sånn at ikke alt går i oppløsning hvis noen ... liksom går å seg litt vill, så bruker du alle kreftene på å finne vedkommende, hente inn igjen i felleskapet og sånn. Og det er jo blant de tingene vi mener er viktig – bestefaren min sa alltid: når du er ute og går i ulent terreng, så må du se ned så du ikke snubler, så må du se framover, så du vet hvor du skal, så må du se opp for å drømme litt og kjenne på hvor godt du har det der og da. Og så av og til, så må du snu deg og se tilbake til hvor du kommer fra, sånn at du vet at du har etterlagt deg en viss avstand. Og dette er jo superenkle livsprinsipper egentlig, som kommer basert på en eller annen enkel innsikt i det å gå, og så tenker jeg menneskekroppen og relasjonen til omgivelsene og til hverandre, de henger tett sammen, så alt er jo basert på et slags psykososialt miljø. Så vi kommer ikke utenom det allikevel, og det må du bygge hjemme først, ikke sant? Alle gode ting begynner hjemme. Det er veldig vanskelig for oss å representere noe ute hvis vi ikke har gjort det hjemme. så det viktigste prosjektet for oss det har alltid vært Snøhetta-prosjektet. Det er ikke alle kundene som liker det, men vi liker det, fordi da kan vi levere best for kundene.

Programleder: Er det sånn at et kontor ute i verden et sted kan gjennomføre et prosjekt helt fra start til slutt, uten at du og dere fra hovedkontoret her er involvert i det?

Trædal Thorsen: Ja det kan de. Men på de store, viktigste prosjektene så setter vi jo sammen grupper av folk som kommer fra forskjellige kontorer som går gjennom sånn pin-ups som det heter, altså hvor du kritiserer prosjektet som det kontoret da viser. Og da kommer du med kommentarer, kritisk eller oppmuntrende, sånn at vi har jo - det er ikke sånn at vi har en helt uavhengig vill-vest situasjon, men vi har styring på prosjektene. Vi vet hvilken retning vi skal gå i, og sjøl er jeg veldig ofte med på tidlig oppstart på prosjektene rundt omkring, og sitter i konseptutvikling og forståelsesutvikling, nettopp for å sikre at grunnverdiene er intakt da, i prosjektet. Og så kan du få mange uttrykk, mange materialvalg. Det kan være på veldig mange måter, men det er ... sånn sett så er vi koordinert på kjerneverdiene, men ikke nødvendigvis på estetikken.

Haugli: Jeg skjønner tiden begynner kanskje å løpe litt fra oss, men noen få ord om stiftelsen som dere har etablert, for det er noe nytt?

Trædal Thorsen: Ja, det er helt nytt. Egentlig fikk vi registrert det i år. Men vi har holdt på å jobbe med det i nesten ti år vil jeg si. Og så det krever jo litt økonomi i internt og, for å så få kunne frigjøre en ikke-kommersiell del av en bedrift. Så nå eier stiftelsen ti prosent av Snøhetta-aksjene som B-aksjer, så de har ikke stemmerett i generalforsamlingen, men og så noen cashdonasjoner, så driver vi å finansiere opp den og ved hjelp av andre stiftelser og søknader som vi sender inn. Men den er primært basert på neste generasjon Altså ... vi vil, vi mener at det vi sitter og diskuterer nå, hva Norge har gjort så langt, det må tas tak i tidligere i utdanningen. Så det er det ene. Det andre er at vi fortsetter i stiftelsen med noen forskningsprosjekter som vi har påbegynt, og som kan være alt fra materialitet til psykologisk påvirkningsgrad. Så jobber vi på tvers med noen av de store institusjonene der ute, for å følge opp kontakten med de, så på biblioteket i Aleksandria, så har vi et svært seminar som da handler om rethinking, rebuilding, som er spesielt konflikt-orientert sammen med Kreisky Foundation i Wien og andre … et stort italiensk institutt. Og så jobber vi mot Mumbai og ser på utdanningen der og hvordan spres - på en måte - grunnforståelsen, sånn at du ikke bare utdanner teknokrater da - for å si det sånn- men folk som kan bruke hodet. For de fleste kan det, sant? Altså de må bare gis mulighet, og vi er en sånn mulighetsleverandør på disse tingene gjennom workshops, gjennom tilrettelegging, gjennom håndtering. I tillegg til det så jobber vi med de yngre skolene - klassene i Oslo, som Gamlebyen. Nå hadde vi gjennomføring av sløyd hvor de får bygge båter som sjøsettes fra Operataket. Da skjønner de - ikke sant - de skjønner hva er en båt? Hva er fortrengning? Du trenger ikke sitte i en fysikk-klasse og lese formelen for fortrengning i vann. Du må se det. Du må føle på det. Du må vite at den flyter, den flyter ikke. Så det er disse primærtingene da, som handler om livet egentlig. Og stiftelsen tar det seriøst. Den jobber helt spesifikt med disse programmene. Martin Gran er direktør i den nye stiftelsen, vi har et styre etablert, nå skal vi til USA, på en sånn liten fundraising-kampanje der i slutten av måneden. Det er mange som er interessert i det vi gjør, fordi vi har og offentlig kunst inne i den behandlingen, så det er jo miljø, og det er sustainability. Det er bærekraft på de tre temaene som jo er grunnlaget. Så han bygger videre på mye av det som var på en måte Snøhettas etos helt fra begynnelsen. Men nå gjør vi den ikke-kommersiell … på en ikke kommersiell måte.

Programleder: Det er fascinerende å høre hvor mye dere egentlig er involvert i. Men jeg har bare lyst til å høre med deg sånn mot slutten: Hvis du skal plukke ut et prosjekt som dere jobber med nå, hva er det aller mest spennende for deg?

Trædal Thorsen: Nja, jeg kanskje skal ta fram to prosjekter? En går mer i retning av det å få på plass ombygging av eksisterende, ikke sant? Fordi veldig mye av det vi må i Vesten, særlig tenke på fremover, kommer til å være: hvordan skal vi bruke alle disse arealene og alt det volumet vi har, som ikke lenger er tilpasset det en gang var tenkt til? Eller … og dette har jeg med bærekraft å gjøre, selvsagt så det … og så bygge om restaurere og kjøre ting, så nå er vi nettopp i ferd med å bli ferdig med å Oxy i Brussel, som er et gammelt hus fra sekstitallet hvor vi har prøvd å gå igjennom og se på alle bærekraftselementer og bygge om det til å bli et aktuelt nytt, nytt bygg.

Programleder: Powerhouse i Sandvika er vel også et eksempel på det?

Trædal Thorsen: Powerhouse i Sandvika er akkurat et sånt type eksempel. Du opprettholder den arkitekturen som er der, men du bare transformerer det til en super-miljøvennlig maskin. Og jeg synes alle disse tingene henger sammen, så vi er opptatt av å få det til å funke. Og så har du selvsagt fortsatt store kulturinstitusjoner som er på gang rundt omkring i verden, så nå i løpet av året så kommer vi til å åpne det nye operahuset i Busan i Sør Korea og i Shanghai. Shanghai er det største performing art-senteret vi har gjort, det største operahuset, det er 145 000 kvadrat.

Haugli: Og hvor mange mennesker er det plass til der?

Trædal Thorsen: Ja der er det fem saler, så der kan vi ha over 5000 mennesker som er samlet i forskjellige konstellasjoner i forskjellige saler, samtidig. Men der tester vi ut: Er det kulturelle forskjeller som gjør at du vil ta imot det å gå på taket av et hus annerledes i Kina enn du vil i Norden? Så det blir kjempespennende å se, og det er et veldig vidløftig, vakkert prosjekt vil jeg si. Det bygger veldig mye på kinesisk tradisjon, kinesisk teater og opera er jo en del av programmet, men samtidig så henvender seg ut i verden, og så får vi se hvordan disse tingene henger sammen. Men jeg gleder meg veldig til den åpningen. Men så finnes mange småting vi holder på med, vet du. Som vi åpner en liten restaurant nå i Hong Kong, som heter Tiny. Det er tre bord sant, det er … det er veldig deilig å gjøre sånne ting. Eller det kan være noen møbler som vi har under produksjon nå og en teppekolleksjon for Ege tepper, hvor vi har utviklet nye veve… - digital veveteknologi, som omsettes i produksjon. Vi har småprosjekter for viktige oppdragsgivere etter min oppfatning, men som ikke er sånn ... det er ikke det er ikke tusenvis av kvadratmeter, sant - de er veldig små. Men veldig raffinerte prosjekter, og så har vi de store i tillegg, så dette - vi er jo blant de få kontorene i verden som faktisk takler veldig små og veldig store prosjekter samtidig.

Haugli: Skal dere lage sånn «Snøhettas guide to the world»-håndbok for folk som reiser rundt i verden?

Trædal Thorsen: Ja altså nå, vi holder jo på med en monograf nå som kommer nå II slutten av året. Ja, men så kommer - til førtiårsjubileet, så kommer Collected Works. Da kommer alle verkene, og det blir mange av bøker som kan slås sammen til en svær, og det blir skikkelig heftig. Det er jo tusenvis.

Haugli: Ja, det er jo sikkert mange av de som hører på dette som har vært i New York for eksempel og sett avtrykket av Snøhetta der. Det har jeg i hvert fall gjort selv, og det gjør meg både veldig, veldig stolt over å være norsk da, og - på en måte - i familie med Snøhetta. Og så gjør det jo noe med byen, altså Times Square nevnte du, med Nine Eleven Memorial og det dere har gjort der. Og det er jo bare et eksempel, og det er jo flott, og så tenker jeg vi som har som oppgave da å fremme altså bygge merkevaren Norge da som jo er en del av vårt oppdrag, vi får jo fantastisk mye drahjelp da av Snøhetta, som er en fantastisk bedrift.

Trædal Thorsen: Det har tatt litt tid. Ikke sant? Når jeg holdt forelesning for UD for 20 år siden, så synes de jo det var greie prosjekter. Men spørsmål som kom i etterkant av det den gang var ja hvor stor er omsetningen ute, da? Mens i går så holdt Elin en tilsvarende for alumni-gruppen i UD, og de sier. OK, nå er det sånn at dere er døråpnere.

Haugli: Nettopp, så det er motsatt.

Trædal Thorsen: En helt annet tankegang, så jeg er veldig glad for at vi beveger oss framover i tid, ikke tilbake.

Haugli: Det får vi glede oss over, og jeg håper at ting blir bedre, også når det gjelder satsing på kreative næringer da, som en utfordring som du gir til mange, men også oss da hvor vi tar med oss det på blokka så ...

Trædal Thorsen: Altså verdien av det er vesentlig større enn det en til enhver tid klarer å måle selvsagt, men til og med der hvor det er målbart, så ser jeg at det har en effekt.

Programleder: Vi tar med oss det videre vi, Håkon. Så må vi si mange takk til deg, Kjetil Trædal Thorsen i Snøhetta for at du ville ha oss på besøk - vi har fått gode vafler her også - takk Håkon Haugli, mitt navn er Kjetil Svorkmo Bergmann, og vi høres igjen i Innopodden.

Gjester: Anita Hegge og Petter Berge, gründere og CEO i Hvild

Fra Innovasjon Norge: Håkon Haugli, administrerende direktør og

Programleder Kjetil Svorkmo Bergmann.

Programleder: Kvinner lever stort sett lenger enn menn, og de har 50 prosent høyere sykefravær enn menn. Da er det jo underlig at helseforsikringer av ulike slag først og fremst dekker … menns behov. Dette gjør Hvild noe med. To menn i studio får besøk av Anita Hegge og Petter Berge. Dette er Innopodden, med Håkon Haugli og meg, Kjetil Svorkmo Bergmann.

Programleder: Velkommen til Innopodden, Anita Hegge og Petter Berge.

Hegge: Tusen takk!

Programleder: Vi setter pris på å ha dere her. Dere driver altså selskapet Hvild, som tilbyr tre ting: rådgivning, en digital plattform og kvinnehelse-forsikring. Vi vil gjerne høre mer om alle tre, men la oss starte med en beskrivelse av problemet: En ting er det jeg sa innledningsvis om sykefravær, men slik dere beskriver det, så handler det jo om veldig mye mer – fortell!

Hegge: Jeg kan jo begynne litt med starten da. Min bakgrunn er fra bank og finans i mange år, jeg har jobbet i treningsindustrien i mange år, og har jobbet først og fremst med endringsledelse, forretningsutvikling og de siste årene jeg jobbet, så var helsa mi ganske skral. Selvtilliten min var helt i bunnen, og jeg hadde masse symptomer som gjorde at jeg liksom sleit skikkelig på jobb. Men på jobb, det vil vi jo. Og så gikk det en del år før jeg forsto hva det faktisk var. Jeg traff en gynekolog som kunne fortelle meg at dette var symptom på overgangsalder som jeg hadde blitt kastet inn i etter en cellegiftbehandling. Så som jeg da hadde gått med i veldig mange år, men det var ingen som fortalte meg

At det er konsekvensen, og resultatet er jo da jeg er på jobb, har … bruker alle kreftene, men det er kanskje liksom ikke mitt beste potensiale? Og når jeg fikk det bedre så tenkte jeg, vet du hva? Sånn skal ikke damer gå og ha det når vi er på jobb. Sånn skal ikke arbeidsgivere ha det at vi har kvinner som på en måte sliter så utrolig. Og du refererte til sykefraværet, jeg tror at det er masse mørketall der i forhold til det at ikke vi vet og ikke kan nok om kvinnehelse, så det var jo utgangspunktet for å etablere Hvild. Og det som jeg veldig fort så da, er jo at kompetanse og kunnskap om kvinnehelse er jo en ting, men min erfaring med endringsledelse, det å liksom endre en bransje, det å endre store prosjekter i et selskap, det er egentlig det kvinnehelse handler om. Det er egentlig det å bruke en mulighet i forhold til å se potensialet i å gjøre noe bedre. Det å se muligheten til å liksom virkelig få det bedre på arbeidsplassen og for samfunnet. Det gir så vanvittig store verdiskapninger. Så det er liksom litt av grunnen til at vi startet hvild. Og da startet vi med rådgivningen. Tenkte at det her må vi inn og på en måte hjelpe virksomheter til å til å ta tak i det med kvinnehelse. Og det var veldig riktig, for det var jo på en måte veldig sånn ny måte å tenke på. Og så kom den digitale plattformen etter hvert, som jo er et verktøy ut til arbeidsgivere og så for å liksom virkelig skalere opp endringen, og virkelig skalere opp også, liksom vår butikk da, så kom forsikringen inn i bildet. Og da var det da Petter også kom inn i bildet - som er rå på den biten der - og også i forhold til det at helseforsikringer er jo laget for menn på 75 kilo som jobber fysisk, og at kvinnehelse ikke er noe særlig dekket i de private helseforsikringene, så der lå det liksom et fantastisk forretningsmulighet også.

Berge: Forutsatt at man kunne lage forsikring av det, og det hadde ingen gjort før. Det fantes ingen menopause-forsikring i hele verden. Så jeg ble da engasjert - uten lønn av Anita, som også er min kone - til å lage dette til forsikring. Det var en ganske avgrenset brief, og det var en interessant opplevelse. For da gikk jeg da fra å ha vært i finans i 40 år, jeg har blant annet ledet kapitalforvaltningen til DNB, var sjef for SEB Enskilda Banken - jeg gikk da fra en situasjon hvor jeg ble vant til å være nummer én til at jeg ble pluss én. Og det er en utrolig fin erfaring. Det vil jeg anbefale alle å få en mulighet, til å være med på. Det gir veldig nye perspektiver, og så er det ganske sånn frigjørende og liksom kunne si at - jeg kan jo bare peke på henne hvis et eller annet som ikke funker systematisk - jeg bare jobber her. Så det var liksom inngangen vår. Så skulle vi lage til helseforsikring, og vi hadde en teknisk idé om hvordan vi kunne gjøre det, vil lagde den faktisk relativt ferdig. Vi vi er ganske freidige begge to, så vi hadde fått et av verdens største reassuranse selskaper, et fransk selskap som heter SCOR til å si at ja, vi er villige til å dekke den risikoen. Vi skjønner ikke helt hva det er, og vi vi ville normalt ikke gjøre det i det hele tatt, fordi at dette er ikke nok til at vi kan skrive en forsikring, men vi har nå kommet til - strategisk - at vi har de siste 100 år vært veldig ugreie med kvinner. Vi her gitt dem altfor dårlige tjenester. Det skal vi slutte med, har vi bestemt oss for, og da trenger vi et startprosjekt og da er … Norge har begrenset størrelse, det er grenser for hvor galt det kan gå, og selv om ikke vi har alle tallene, så la oss bare begynne. Så vi tenkte «fantastisk,» vi tok runden til alle de nordiske helseforsikringsselskapene, og de var altså totalt uinteressert. Og da var det tilbake igjen til tegnebrettet, og så sa vi OK, da får vi gjøre det selv. En gang i tiden så lovet jeg meg selv å aldri starte forsikringsselskapet igjen, fordi det er en ganske sånn spesiell eksersis. Det måtte jeg da glemme. Så da startet vi en gang til, men nå gjør vi det på en litt annen måte enn noen moderne måte, noe som heter en MGA-modell hvor vi gjør alt som et forsikringsselskap kan gjøre, bortsett fra å bære risikoen på egne bøker. Så vi er forsikringsselskap uten egen balanse. Vi får lov til å bruke noen andres balanse, så vi skriver altså forsikring på noen andres regning og risiko. Det er jo en ganske heftig tillatelse å få, så det bør jo være noen som kjenner deg ganske godt, og det bør være noen som er ganske overbevist om at du vet hva du driver med, men det var liksom inngangen vår til at vi da fremdeles med våre franske venner i SCOR med på laget, fikk vi satt opp på egenhånd, fikk en fantastisk behandling i det norske Finanstilsynet. Det er ikke ofte man ... Det er ikke mange som skryter av det, men det gjorde vi. Vi fikk konsesjonen vår på noen få uker. Og fikk lov til å løpe til markedet, og vi fikk vel en følelse om at det sitter etter hvert ganske mange kvinner i ledelsen i Finanstilsynet også. Vi fikk en følelse av at noen kanskje hadde snakket sammen og sagt noe i retning av at «det var pinadø på tide,» så vi fikk den med oss, og da fikk vi en grenseoverskridende konsesjon, så vi kan dekke hele EU på den med et norsk utgangspunkt, så vi forsøker å gjøre det. Det er vår ambisjon å skalere det herfra og om ikke ta hele verden, så i hvert fall ta store deler av Europa før vi gir oss.

Programleder: Og dette er dere fortsatt helt alene om?

Berge: Vi er fortsatt helt alene om, og vi har fått en bekreftet på en måte. Vi var nylig i Las Vegas på noe som heter ITC Vegas, som er verdens største konferanse for det som kalles insurtech, altså bruk av digitale verktøy og teknikker for å lage forsikringsløsninger. Det er et kjempearrangement, 10 000 deltakere. Det er jo litt sånn marerittpreget med 10 000 deltakere, i noe som helst i Las Vegas, men det var nå så. Vi var blitt tipset på forhånd om at der burde vi være, fordi det skulle komme en ny liste over de 50 mest lovende startups i verden på dette området. Vi visste at vi var nominert fordi vi var blitt intervjuet et par ganger, men liksom. Vi visste også at universet i utgangspunktet var cirka fire millioner selskaper, så sannsynligheten for å nå helt igjennom var liksom ikke ... vi tok ikke den feiringen på forhånd for å si det sånn, men så fikk vi da et tips om at kanskje det var en ide om å pelle seg over å være der. Og da kom vi med på den 50-listen, vi var da plukket opp ut som et av de 50 selskapene i – startupene - i verden som har størst potensiale for å endre forsikringsverdien i en periode på tre til fem år, og som da gjentok oppad vegger og nedad spalter at vi fremdeles hadde verdens eneste menopause-forsikring.

Programleder: Gratulerer! Utrolig spennende å høre om!

Hegge: Tusen takk! Veldig stolt av det.

Programleder: Og Håkon du mener at insurtech som vi snakker om her - det er ikke et begrep jeg kjenner veldig godt – men, at det faktisk er et område som norske bedrifter egentlig bør ha gode muligheter for å gjøre det skarpt innenfor?

Haugli: Ja. Det mener jeg. Det er forøvrig også bare kjempegøy å høre da om hvor langt dere har kommet og hva dere gjør, og det er jo påfallende hvor få insurtech-bedrifter vi har i Norge. Altså bare minne om da for det første, forsikring er en gigantindustri globalt og en stor industri i Norge. I tillegg så er det sånn at nordmenn vi har høy digital kompetanse er langt framme i å bruke det vi kaller finansielle tjenester, men også andre tjenester - inkludert offentlige tjenester - digitalt, og vi har vil jeg si en nysgjerrighet knyttet til nye ting. Og man ser det at … altså Norge er et sånn marked som ofte man lanserer noe - det er to drivere av det, det ene er at nordmenn er har høy kjøpekraft, men det andre er at vi - ja raskt snur oss rundt da, så … elektronikk for eksempel at tidlig tas i bruk i Norge. Men det til side i denne sammenheng, det gjør da at forutsetningene er til stede for den type oppstartsselskap som Hvild er, mener jeg. I tillegg er det jo kjempegøy å høre at dere vinner får den anerkjennelsen. Jeg tror liksom at det for et norsk publikum kanskje er vanskelig å forestille seg hvor stort det er da, fordi det er en slags Oscar i en tech-bransje som er gigantisk globalt. Og så er det noen slektninger da, altså fintech, for eksempel altså banktjenester er jo - eller det kan være andre ting og - det er en slektning. Også her har jo denne kvinnendimensjonen og da, jeg synes … jo det er noe veldig Norsk ved det også hele veien sånn fra Gro Harlem Brundtland og hele veien, altså dette med helse og kvinner har jo ... det er noe veldig sånn skandinavisk, nordisk over det. Og jeg tenker det altså ... verden ser jo til Norden nå med beundring for at vi er et likestilt samfunn hvor - eller i hvert fall lenger kommet da enn veldig mange andre land - og er genuint opptatt av det. Og det er jo - sånn jeg har skjønt det - og jeg vil spørre dere om det da - men det er jo arbeidsgivere som kjøper tjenestene deres? Og der ligger jo på en måte også en dimensjon her, det å være en god arbeidsgiver og den nordiske modellen og samspillet på arbeidsplassen, og ikke minst ivaretakelse av alle ansatte uavhengig av kjønn og andre faktorer.

Hegge: Altså, nå er det flere innganger i hvordan arbeidsgivere ønsker å liksom starte den jobben med kvinnehelse. Og det ene er jo … for noen, så er det dette sykefraværstallet at man ser liksom det paradokset at kvinner har et veldig mye høyere sykefravær enn menn. Både i forhold til når man har kommet tilbake fra barselpermisjonen og man ser en økning i 50 prosent de to neste årene hos disse kvinnene, og også i forhold til den voksne kvinnen som - når vi begynner å snakke overgangsalderen - så det kan være et perspektiv, og et annet perspektiv er jo også dette med ansattgoder - at man ser at man kanskje ikke helt når opp i forhold til det å ha hensiktsmessige arbeids- nei, ansattgoder. Og så er det med profil, ikke sant? Er du bærekraftig? Er du en bærekraftig arbeidsgiver? Er du en kvinnehelse-vennlig arbeidsgiver? Får du ansatt nok ledere? Er du compliant i forhold til hele regelverket, ikke sant? - Som starter med bærekraftsmålene – vi har arbeidsmiljøloven, likestillingsloven, vi har aktivitets- og redegjørelsesplikten, hele den biten der, den omhandler jo kvinnehelse. Vi har bare ikke helt dykket ned i det. Så mange innfallsvinkler, men vi har jobbet med førtitalls av liksom de store virksomhetene, det er de som tar tak i det først. Og når vi da liksom ser spennet i dette … noen er jo litt sånn «OK, vi hadde et foredrag på kvinnedagen, så check, vi har jobbet med kvinnehelse.» Det er jo ikke helt sånn det er. Det er jo noe med det ... du må øke kunnskapen og kompetansen. Da skal du se OK, hvordan kan vi bruke det inn i våre verktøy? Hvordan skal vi liksom tenke strategi? Hvordan skal vi tenke tiltak? Det er jo da man på en måte virkelig ser effekten og virkelig ser en økning i verdiskapingen når det gjelder dette med kvinnehelse.

Programleder: Og hvilke tiltak er det egentlig det er snakk om?

Hegge: Her er det jo … hvor lang er en strikk, ikke sant? Fordi sånn som på huset her hos dere, som er en kompetansevirksomhet, så vil det jo være noen tiltak. Det kan være det at man kanskje trenger mer tid til å konsentrere seg i en periode fordi at dette med å ha hensiktsmessige tidsfrister og arbeidsmengde, det kan variere gjennom en kvinnes livsfase. Mens på en stor kundesentervirksomhet, så kan det være andre tiltak. Da kan det være sånn at hvis du kommer på jobb en dag du har ikke sovet fordi du har små barn, eller du har ikke sovet fordi du er i overgangsalderen, så blir du kanskje ikke satt i den frontlinjen som vet at i dag kommer det mye kjeft på telefonen her. Kanskje du blir satt på chatten i steden, ikke sant? Det er en bevisstgjøring i forhold til hvordan skal vi på en måte bruke den arbeidsevnen vi har den dagen, uten at vi sykeliggjør eller på en måte lager damer til noen porselensdukker, men bare har en sånn realitet i forhold til hva forskjellene her og hvordan kan vi gjøre det best mulig for kvinnen og for verdiskapningen hos? Så det kan variere.

Haugli: Ja for dette er jo et tema som - altså med helse generelt, men kanskje særlig kvinnehelse - er jo også litt sånn tabubelagt. Jeg antar en del av den rådgivingen er også gi råd til arbeidsgivere om hvordan snakke om dette? Kan ikke du gi oss et sånt ørlite glimt av hva slags råd er det dere gir da? Altså hvis jeg da skal snakke med vår organisasjon om dette – hva er dos and don’ts?

Hegge: Veldig godt spørsmål, og jeg er veldig stor tilhenger av å trekke inn det faktabaserte, ikke sant? Det er forskjell på mann og kvinne. Det har vi ikke snakket så mye om, for vi har et kjønnsnøytralt arbeidsliv, og det henger litt igjen i språket. Så jeg er veldig stor tilhenger av å begynne med å øke kompetansen. Det kan være foredrag, det kan være opplæring av ledere. Hva er egentlig kvinnehelse, ikke sant? Definisjonene, hvordan påvirker det oss og hvordan skal vi på en måte ta hensyn her, og hvilket språk skal vi bruke? Så jeg vil si faktabasert informasjon - ut på intranettet ut på - bruk vår digitale plattform eller foredrag eller hva det måtte være det som passer for dere, men få et språk for det. For da er det ikke så farlig lenger, det er ikke så stigmatisert lenger. Jeg tenker det er det viktigste stedet å begynne. God, faktabasert, evidensbasert fakta ut til folket.

Haugli: Ja – godt tips!

Berge: Så er vi veldig praktisk orientert på dette, altså hva - hvordan håndterer man den samtalen? Og så begynte vi med å tenke på han mannlige økonomen på 32 som har sin første lederjobb og som plutselig skal snakke med en dame som kunne vært moren hans, om hun kanskje er i overgangsalderen. Vi tenkte at det må vi være selve definisjonen på noe som er kleint for begge parter, så vi brukte mye tid på å grave i den, komme opp med gode råd og vink, og så dro vi det for en stor bank hvor det var mange mannlige ledere på den alderen. Og vi fikk kjeft, så det holdt! Det skulle de ikke ha på seg i det hele tatt. Det var kanskje en problemstilling for oss gamlinger, men for dem overhodet ikke. Dette snakket de om hele tiden. Og vi kunne bare si «OK fantastisk, da trenger vi jo ikke bruke tiden på det.» Men det skjer noe her, og vi ser også at i kompetansevirksomheter, spesielt de som konkurrerer veldig hardt om arbeidskraften, tech-bransjen for eksempel. Så er disse tingene viktige rekrutteringsverktøy. Det å kunne tilby de beste vilkårene for de smarteste jentene, det er en super-sak. Og den kommer faktisk i veldig stor grad fra USA, fordi vi har hatt et par interessante opplevelser i Norge med norske datterselskaper av utenlandske tech-virksomheter hvor noen fra hovedkontoret har bestemt seg for at nå må vi se på hvordan vi håndterer våre ansatte kvinner utenfor USA. Og hvis du er tech-virksomhet og du holder til på California-kysten, så er sannsynligheten stor for at du har fantastiske goder - ansattgoder for dine kvinnelige ansatte. De kan få hjelp til eggfrys de kan få hjelp til IVF-behandling, de kan få hjelp til alt mulig rart, og så er det på en måte en del av deres egen historie overfor egne aksjonærer. Hvorfor vi kan tiltrekke oss de beste. Og så var det vel noen som tenkte, skal vi kanskje sjekke om det faktisk er sånn alle de andre stedene vi eier også, og så kommer man da til Europa, og så ser man sånn er det jo ikke i det hele tatt. Vi er ikke i nærheten, og da våkner jo kraftige krefter. Da er det noen som plutselig sier ja, men altså nå lover vi våre aksjonærer som noen som ikke vi holder. Dette må dere bare gjøre noe med, dumme europeere, og da kommer jo sånne som oss da veldig godt fram. Da får vi plutselig inngående telefoner, og en eller annen har funnet ut at - nå har jeg fått beskjed fra San Francisco at vi er ikke konkurransedyktige på dette området. Det må vi gjøre noe med, og det skulle helst vært i går. Og det er jo sånne ting som vi synes er hyggelig pågang, men det det er altså en indikator på at det skjer noe her, fordi konkurransen om talentene er så stor. Konkurransen om den mest kvalifiserte arbeidskraften er så voldsom, og det å ikke få med seg jentene, det er jo helt tragisk. Advokatbransjen - majoriteten av nyansatte fullmektiger er jo kvinner. Og så skjer det noe når de blir voksne nok, og de har vært … de har brukt masse penger på å utvikle dem, utvikle talentene, jobbe sammen med erfarne advokater, jobbe sammen med partnere, jobber sammen med kvinnelige, erfarne advokater. Og så kommer det til det punktet hvor de selv burde være klare for å steppe opp, så er det veldig mange jenter - kanskje flertall - som sier nei takk, den selvtilliten, den har jeg ikke lenger. Fordi … og da er det veldig ofte knyttet til at man har kommet inn i en tidlig overgangsalder med alt det medfører - dette sammenfaller jo veldig i tid. Og hvis da managing partner i dette advokatfirmaet aldri har hørt om overgangsalder før, så har han et problem. Fordi da … bare blir de helt spørsmålstegn – altså, her har vi brukt så mye tid og penger, og så vil de ikke?

Programleder: Dere anbefale bedriften at de skal lage en kvinnehelsestrategi? Hva bør stå i en sånn strategi?

Hegge: Altså det jeg ser på - eller det vi ser i forhold til norske arbeidsgivere, er jo at det er litt avhengig av det med demografi. Hvor man starter, ikke sant? Har man veldig mange yngre kvinner, så kanskje man spisser det litt mot syklisk helse, at man jobber med dette med fertilitet, har man en mer voksen demografi - som jo veldig mange har - så dersom man starter med en overgangsalder-strategi, og da er det jo typisk sånn at for oss - eller hos oss - så er strategien rundt dette med kvinnehelse at kvinner skal få videreutvikle sitt potensiale helt uavhengig av livsfaser hos oss. Sånn at man på en måte kobler det litt på livsfase-politikken i henhold til sin people strategy og HR-strategier. Så veldig ofte så ser man det i sammenheng med alt annet man har, men at man bare sier at her skal vi bruke det potensialet som ligger hos kvinnen, helt uavhengig av livsfaser, at det er en del av strategien.

Haugli: Jeg synes det er utrolig gøy å høre på. Jeg tenker sånn, ikke sant … vi … ja sånn - hva er det vi tenker på kvinner som? - Som dere også tangerer da, fordi i vi er vant til å … altså når vi ser på et businesscase da, så ser vi ofte på hvilke … hvem er det du løser et problem for? Og har det skalerings-potensial? Og da er det sånn minne oss selv om det er noen - åpenbart en selvfølge da - men jeg tror faktisk det er verdt å si da, at det er halve, kanskje mer enn halve befolkningen, vi snakker om her. Og i arbeidslivet så tenker jeg det er en av flere faktorer her da, at vi tenker at alle er like, at menn og kvinner har akkurat samme behov. Det er den ene siden. Det andre er at kvinner er fortsatt litt sånn i minoritet i arbeidslivet. Vi Innovasjon Norge passerte akkurat nylig et punkt hvor det er flere kvinnelige ansatte enn mannlige. Det er sånn akkurat femti-femti, men nå er vi – tror jeg 51-49 eller er det 52? Men det er bare en påminnelse da, om at sånn er mange arbeidsplasser - og kompetansearbeidsplasser kanskje særlig. Og det betyr at man må tenke annerledes rundt det, og så i tillegg har den ideen deres da noen andre sider, den løser både - på en måte - både et økonomisk og mange andre problemer på virksomhetsnivå, men også på samfunnsnivå, for for oss som samfunn - og dette har dere indirekte berørt da - men det er klart det er store kostnader knyttet til sykefravær. Pluss det er en del som slutter å jobbe fordi det blir for tøft å stå i arbeidslivet, og det - kostnadene ved det er kjempestor. Så hvis vi greier å ta i bruk da de verktøyene dere sitter på, så vil det ha effekter for den enkeltes livskvalitet, for virksomheten, både kostnadsmessig og og rekrutteringsmessig og annet, og for samfunnet. Så det er jo all grunn til å bare applaudere dette og bare være … uttrykke begeistring, og det - håper alle som hører denne podcasten går inn på Hvild med «d» punktum - er det no? - og tar en titt.

Programleder: Ja, nå har vi snakket litt om rådgivningsvirksomheten deres og litt om forsikringsdelen. Vi må snakke litt om den digitale plattformen også. Beskrivelsen av den er jo ganske ambisiøs: den skal øke motivasjon og lojalitet - også blant menn. Den skal bidra til å tiltrekke, beholde og utvikle kunnskap og talenter, redusere kostnader ved avgang, rekruttering og opplæring av nye ansatte og ikke minst, redusere sykefraværet. Det er jo fantastisk det at en ...

Hegge: … I all beskjedenhet!

Programleder: … digital plattform kan gjøres alt dette. Fortell litt mer om den og hvordan bedriftene bruker den også!

Hegge: Jeg kan gjøre det. Jeg må bare ta en liten omvei, og det vi har … inne på plattformen vår, så er det noe som heter partnerguiden, som er en ... hvordan skal du forholde deg til partneren din i overgangsalderen for eksempel, eller noen som har syklisk uhelse? Det er en side som er - har - topper bruken klokken tre om natten. Og det er sånn … det kan man le litt av, men det er også egentlig veldig trist, fordi at det er veldig mange som sliter i forhold til det at man har symptomer, skjønner ikke hva det er, kanskje man begynner å liksom murre med partneren sin, liksom livet begynner å bli litt vanskelig. Så det er på en måte en del av det som ligger der. Men denne plattformen handler jo veldig mye om det med kunnskap om kvinnehelse, og så handler det om hva kan vi gjøre med arbeidsmiljøet vårt? Du var inne på dette med samfunnseffekter, og vi vet at en av fem kvinner søker ikke forfremmelse i selskapet de jobber i, fordi de har mistet selvtilliten sin. – Litt sånn som jeg nevnte, ikke sant, du føler deg veldig liten. 19 prosent velger å jobbe deltid, men hvis man vet og kan - dette viser også tall, både fra en undersøkelse vi har gjort, men også tall fra Storbritannia - hvis man har kunnskap om kvinnehelse, man vet hva det gjør med en, og man kan oppsøke hjelp, så velger man å søke på den ledende stillingen, man velger å jobbe fulltid istedenfor deltid. Og så går det også på dette med lederperspektivet. Den kommentaren jeg får i aller størst grad når jeg er ute og holder ledertreningen, så ser jeg liksom polletten går ned, og så ser de på meg og så sier de «vet du, hva hadde jeg visst dette tidligere, så hadde jeg vært en bedre leder,» og det er jo på en måte noen av de erfaringene vi gjør oss, men også tall, særlig fra Storbritannia, og også for Australia faktisk, men har jobbet med dette over tid, så ser man jo at dette er noe av det kunnskap og kompetanse gjør. Og det er derfor vi er litt bold når vi snakker om den digitale plattformen som jo også har veldig, veldig mange praktiske verktøy i forhold til risikovurderinger, i forhold til verktøy – veldig praktiske verktøy; hvordan kan man putte dette inn i medarbeidersamtalen? Hvordan kan man ta den ledersamtalen? Og så videre og så videre.

Berge: Så har vi også satt den opp slik at den kan gjøres som et kurs, og det er jo fordelen med å gjøre sånne ting digitalt. Det er jo bare å skru litt på bryterne, og så vips så har man et kurs med Q and A og resultater og alt sammen. Så vi bruker den også til en sertifisering. Hvis noen ønsker å ha medarbeidere som skal ha spesiell kompetanse på kvinnehelse, så kan de bruke plattformen også til det, så den er et veldig fleksibelt verktøy. Man kan bruke den som den er, altså at man abonnerer på plattformen gjør den tilgjengelig for alle ansatte. Det er en type modell. Forsikringskundene får den med på kjøpet, den inngår i forsikringen. Eller man kan bruke det som en inspirasjon, vi er helt åpne for det også, for den … det ligger - mye av det - ligger jo også åpent på nett. Man kan finne ganske mye bare ved å gå inn på våre vanlige nettsider, så det er vi helt komfortabel med. Og vi bruker den da som inspirasjon for spesielt store virksomheter, veldig store virksomheter som helst vil ha egne digitale løsninger. Da tilbyr vi dem å bruke vår plattform som en inspirasjonskilde, og kanskje som en informasjonskilde også, og så kan de pakke det inn som de selv vil. Men det er et bold statement, vi er veldig enig i det. Men ambisjoner skal man jo ha.

Haugli: Bare for å hoppe tilbake til dette med forsikringen et øyeblikk. Altså Norge har jo store forsikringsselskaper. Hvorfor er det ingen som har gjort dette før? Og hvorfor er det så lite nysgjerrighet der nå?

Berge: Det er nok todelt og det ene er: det har alltid vært sånn. Og dette er jo ikke noe norsk fenomen, sånn er det i hele verden. Altså vi har ikke funnet bra kvinnehelseforsikringer noen steder. Og det henger nok igjen i en sånn tanke om at helseforsikringer er for en mann som gjør mye manuelt arbeide og som veier i underkant av 80 kilo. Det er det har vært laget for. Og så har man - spesielt i Norge og Sverige - har man fått noen tilleggstjenester som vi litt flåsete sier at det er sånn tilleggstjenester som gjør at ledelsen kan holde seg i form til de skal på Birken. Det er mye, det er mye fysioterapi og sånne ting som er jo - aldeles utmerket, men det koster mye penger. Og det er ikke sikkert at det er en fantastisk investering for bedriften. Men alt har vært knyttet opp til det, og så kommer man da plutselig med kvinner som har helt andre behov enn det som løses i en helseforsikring. Det er sjelden at kvinner har store prostata-utfordringer for egenhånd, for eksempel, men det er ikke er ikke sjelden at de har utfordringer i forhold til overgangsalder og sykliske lidelser, og det er tørt sett unntatt fra dekning. Og det er nok en sånn økonomisk vurdering som ligger bak, som sier at vi - forsikringsselskapet - er vettskremt for å åpne for mye i forhold til kvinnespesifikke tilstander, fordi plutselig så får vi regningen for en IVF-behandling, og det koster så utrolig mye penger. Og det det det tar vi ikke sjansen på, og da er det best å bare stenge den døren og så late som at problemet ikke finnes. Det er litt sånn. Det er litt der det henger igjen fra gammelt av, det er en del av det. Definitivt en del av det. Noe av det er litt fordommer, og noe av det er kanskje litt sånn klare økonomiske vurderinger, også knyttet opp til at helseforsikringer er et økonomisk dårlig produkt for forsikringsselskapene. De taper penger på det stort sett, og da å gjøre det enda dyrere ved å legge inn mere dekninger, det er jo ikke en sånn veldig velkommen melding. Og det er jo da som en startup-virksomhet som er opptatt av å disrupte ting, så sier vi at ja, men da må man bare gjøre på en annen måte. Det dreier seg ikke om å gjøre det samme på en bedre måte, men da må du bare tenke helt nytt. Hva er det en bedrift som betaler for en helseforsikring faktisk behøver? Og det de behøver er at færrest mulig blir syke, og at de som blir syke kommer tilbake sunne og friske på jobb, så tidlig som mulig. Og fysioterapien kommer litt bak i løypa og, og Birken kommer veldig langt bak i løypa i forhold til de tingene.

Haugli: Vi hadde jo en liten prat i forkant av denne praten i podkasten, og da viste dere en veldig spennende sånn grafisk fremstilling av menn og kvinners ulike helseforløp da, gjennom livet. Kan dere ikke gi oss bare en lite smakebit av … hva er det den viser, den fremstillingen?

Hegge: Ja ikke sant? Og den tar jo utgangspunkt i at vi kvinner, vi vinner jo lotteriet når det gjelder det å leve lenge, fordi vi lever lenger enn gutta. Men der hvor vi på en måte har det litt mer trøblete, er at vi lever 25 prosent mer i uhelse gjennom livet. Og når jeg sier det tallet, så er det veldig fort gjort å tenke at det er på slutten av livet. Men sånn er det ikke. Det er veldig forskjell på menn og kvinner, og den illustrerer jo den figuren, at menn de lever ganske sunne eller lever ganske friske gjennom livet, og så daler det på slutten.

Haugli: Ja, det går rakt nedover fra sånn 50-årsalderen, så det ut til.

Hegge: Ikke så tidlig da, men …. Og så er det kvinner, og da starter det på en måte markeringene med uhelse når vi får vår første menstruasjon. Og så er det gjennom livet syklisk uhelse. Det er graviditet og i infertilitet hvis ikke man er heldig at man bare holder seg frisk, og så kommer på en måte overgangsalderen som en sånn boomerang for ganske mange av oss. Så det er liksom en veldig stor forskjell i forhold til ...

Haugli: … Men belønningen kommer til slutt, fordi den viste jo at det er liksom 20 gode år helt på slutten av livet, da.

Hegge: Ja, men jeg tenker at vi kan gjøre noe bedre enn det fordi vi kan forebygge. Fordi at her finnes det jo behandlinger for at kvinner skal ha det bra. Vi kan endre på denne illustrasjonen …

Haugli: Absolutt, ja dette er ikke et argument for at de skal leve i uhelse, men det var så veldig kontrast mellom menn og kvinners siste del av livet, da.

Hegge: Ja det er det. Og vi har fått mye oppmerksomhet rundt den illustrasjonen i hele verden, faktisk. Fordi den setter på en måte et bilde på noe som mange vet mens man ikke helt klarer å ta innover seg.

Haugli: Nei for det er - intuitivt forstår man det når dere viser det, men jeg har aldri tenkt på det sånn.

Berge: Den ble plukket opp av en viktig internasjonal profil, en influenser – kvinne-influenser - som også står bak en enhjørning faktisk på kvinnehelse. Hun så det diagrammet på et seminar som Anita hadde her i Oslo tidligere i år, og ble såpass entusiastisk at hun satte seg på hotellrommet og gikk på sosiale medier og gjenga det diagrammet. Og sa at dette er det smarteste jeg har sett noen gang, og da tok det jo fullstendig av, så det diagrammet har jo nå gått kloden rundt fem-seks ganger. Vi kommer nok opp i en million visninger på det, og det … og for noen som ikke driver i den vanlige influenser-verdenen, så er det helt absurde størrelser. Altså vi er fornøyd hvis det er 300 stykker innom liksom, og den dukker opp i alle mulige sammenhenger. Den brukes av den britiske helsetjenesten NHS i deres strategidiskusjon. Den brukes tilsvarende singaporske myndigheters vurderinger. Den brukes av Hongkong Medical Society, den brukes av universiteter - jeg vet ikke hva. Det brukes av så mange at vi vi la inn en sånn generell godkjennelse på gjengivelse så lenge man bare oppga oss som kilden, og så har vi lagt ut hele datakilden open source, slik at alle kan bruke den. Så den er ... den gjorde en stor forskjell for oss, og vi er veldig glad for at den brukes så mye, for den setter akkurat fingeren på det du sier, at dette er annerledes enn man tror. Og så har vi da sagt at hvis man ser på det diagrammet, så har man da masse mørke felter som vises i vårt diagram, som er kvinners perioder i uhelse. Hvis man kunne redusere de periodene til samme nivå som menns uhelse, så ville det i sum for Norge være som om vi plutselig fant en by på størrelse med Drammen med folk i fullt arbeid, at vi fikk 35 000 nye årsverk bare servert på et fat. Ikke ved at alle fikk det bedre, men at kvinner ikke fikk det verre enn menn. Det er effekten som ligger i det nasjonaløkonomisk, og for ikke å snakke om effekten på den enkelte kvinne - åpenbart.

Programleder: Ja altså det er utrolig spennende å snakke om kvinnehelse, og når man har det spennende så går jo da tida fort. Før vi runder av, så har jeg lyst til å høre litt mer om utviklingen av selskapet Hvild videre. Dere startet i 2023 og her har forsåvidt Innovasjon Norge en rolle, da. Dere var tidligere i år veldig kritisk til måten dere hadde blitt møtt på i virkemiddelapparatet, og det inkluderte oss. Det er bra! Vi liker at folk tør å si ifra når noe er galt. Så før vi går inn på hvor dere skal hen med selskapet videre - nå har dere jo kommet en del lenger, dere har fått mer støtte fra Innovasjon Norge, hva kan vi lære av å ha jobbet med dere som selskap?

Hegge: Nei det her vel som i alle mulig andre litt seige oppstarter – kommunikasjon. Ikke sant - man snakker sammen og er litt tydeligere på, kanskje vi skulle ha spurt om andre ting? Kanskje vi skulle på en måte ha spurt enda flere ganger? Så jeg tror det er kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon, at det er det det går på. Nå har vi jo hatt en veldig, veldig god prosess med dere, og som jeg sa i sted, det er ikke fordi dere ikke har utfordret oss, men det har vært en veldig, veldig konstruktiv og god prosess, og det har jo vært viktig for oss i forhold til ikke bare ressursene, men i forhold til det stempelet man får. Så det har vært en kjempebra prosess. Jeg tror bare det å lære, være åpne for nye ting, ting som gjøres annerledes, liksom være åpen for den ekstreme, innovative ting som kommer også, og lytte og være nysgjerrig på det. Så det kan være en læring.

Programleder: Det er noe du har vært inne på tidligere i podkasten og Håkon, at det er ikke alltid så lett for oss å være helt oppdatert på alt som skjer?

Haugli: Altså, her er vi veldig takknemlig for den tilbakemeldingen vi fikk både da og nå, og si at vi kontinuerlig er opptatt av å lære og utvikle oss. Så tror jeg det var ... det er jo … dette med kommunikasjon er kjempeviktig, og det er … av og til går det fort, og av og til så har ikke vi forutsetninger som organisasjonen til helt å forstå hva det er vi har foran oss. Og jeg tror dette med dere da, så slo begge de tingene inn litt sånn samtidig. Vi … hva, hva er denne oppstarten – egentlig handler det om? Så jeg er jo veldig glad vi har fått dette over i et godt spor, og så er det viktig for meg å si både til dere og alle andre som måtte høre på her, at det er gjennom tilbakemeldinger, og også kritiske tilbakemeldinger at vi kan utvikle oss som organisasjon og utvikle både tilbudet vårt og måten vi jobber på. Så det må aldri oppfattes av noen som ikke det er lov eller tillatt. Og så er jeg jo veldig glad for at dere ga oss en sjanse til å kunne korrigere og liksom komme tilbake inn i en god og konstruktiv dialog da, fordi at det er viktig. Og nå er det jo spennende hva som skjer fremover med dere da, og om vi også fremover kan bidra med noe, så vil vi jo veldig gjerne det.

Programleder: Ja, nå har det altså en konsesjon til å drive forsikringsvirksomhet verden over, men hvor skal dere hen først?

Berge: Ja. Vi skal nok til Sverige først som nordmenn flest, og der passer alt. Alt er likt egentlig, slik at det vi gjør i Norge kan vi gjøre i Sverige også, så det står veldig høyt oppe på listen vår. Vi har et kart, vi har vist det til Håkon i formiddag, og det er det veldig mange flagg på og … men vi er veldig opptatt av en ting, og det er at det finnes veldig få norske virksomheter i vårt område, det insurtech-området - kombinere teknologi og forsikring – finnes veldig få. Det finnes i verden veldig mange såkalte enhjørninger i det området. Det er faktisk - en av de største gruppene av enhjørninger er i fintech og insurtech. Senest for noen dager siden, så ble jo - britiske Revolut fikk en verdsettelse som gir dem … betyr at de er dobbelt så mye verdt som DNB, og de er også bank, bortsett at de ikke har drevet som bank. Og DNB har holdt på i 100 år. Så det forteller litt om giring-potensialet i det, men vi sier da at vi har ambisjoner ved å gjøre dette fra Norge, for det har gått sport i det for oss. Etter den listen vi kom inn på, den oppmerksomheten vi fikk i USA - og når man er sammen med 10 000 amerikanere, hvorav 1000 er venture-kapitalister - så får man jo veldig mange inngående telefoner fra mulige investorer. Og der er liksom en av de første meldingene vi får fra utenlandske investorer at ja, men dette er kjempespennende, men dere må starte et annet sted enn Norge. Og så er det … henger det ofte sammen med medieskapte bilder, at man - utlendinger som kan noe om Norge eller Norden, har et inntrykk av at det er mye vanskeligere å gjøre ting her enn andre steder. Vi er ikke enige i det hele tatt, og for så vidt har vi beviset ved at vi kom inn på den listen, og det er heller ikke veldig mange andre nordiske selskaper der, så vi sier dette skal vi gjøre for Norge, det går det sport i.

Programleder: Det er jo godt å høre, og det er rett og slett der vi skal sette strek for denne episoden.

Haugli: Jeg bare ønsker dere all mulig lykke til eller tvi-tvi, break a leg …

Hegge og Berge: 1000 takk!

Haugli: … fremover, og takk for at dere ville komme i podkasten, og så gleder vi oss til å følge dere videre og heier veldig på at dere blir den første insurtech fra Norden.

Programleder: Takk skal du ha, Anita Hegge og Petter Berge fra Hvild, og takk til Håkon Haugli. Mitt navn er Kjetil Svorkmo Bergmann, og vi høres igjen i Innopodden.